Morgensirkel
På heisdøren har noen igjen teipet opp et papir: «SETT IKKE FRA DEG POSER VED SØPPELSJAKTEN.» Teipen henger løst, kantene på arket krøller seg. Lyset i oppgangen blinker, og skriften virker enten skarp eller utvasket akkurat som stemningen i borettslagets chat.
Inger Mari Pedersen står med nøklene i hånden og lytter til lyden av en drill fra sjette etasje som holder tonen, glipper, fortsetter. Det er ikke lyden som plager henne. Det er alt rundt: at alt blir til rettsak. Noen skriver med store bokstaver i chatten, andre svarer sarkastisk, noen legger ut bilder av fremmede sko i gangen som bevis på forfallet. Alt virker å kreve hennes deltagelse, men hun lengter egentlig bare etter én ting ro i hodet.
Hun går opp til leiligheten, setter handleposen på kjøkkenbordet uten å ta av seg kåpen, og åpner chatten. Øverst lyser teksten: «HVEM PARKERTE PÅ LEKEPLASSEN I NATT.» Bilde av et dekk på fortauskanten. Etterpå: «OG HVEM HILSER ALDRI I OPPGANGEN.» Inger Mari blar gjennom, kjenner irritasjonen stige i brystet, og tar seg i å tenke: Hun er lei av å være vitne til andres krangler. Og lei av sin egen lydløse beredskap til å kaste bensin på bålet, selv i stillhet.
Neste morgen våkner hun tidlig, ikke fordi hun er uthvilt, men fordi kroppen bare gjør det, som en gammel vekkerklokke som tikker selv uten å bli stilt. Det er kjølig på rommet, radiatorene suser. Hun tar på seg treningsjakken, finner joggeskoene i gangen de hun kjøpte for å «gå tur» i, men knapt har brukt og går ut i oppgangen. Her lukter det som det alltid gjør: litt støv, litt maling fra gamle rekkverk, og noe nøytralt, som er umulig å beskrive.
Ved heisen stanser hun og ser på oppslagstavlen. Papirer om måling av strømmålere, om en katt som har blitt borte, og om «sameiermøte». Inger Mari tar frem det brevet hun skrev kvelden før, og fester det med tegnestifter.
«Morgentur rundt kvartalet. Ingen prat, ingen forpliktelse. Vil du være med møt opp klokka 07:15 ved inngangen. Bare gå en runde og skilles. Inger Mari.»
Hun blir overrasket over hvor lett det var å skrive. Ikke «la oss være venner», ikke «vi må oppføre oss», bare skritt.
Klokka 07:12 står hun klar ved døra, har sjekket gassen og vinduene. Nøkler og mobil i hånden, lue på hodet. Hun ser for seg å vente et minutt og så rusle alene, som om det var planen.
Da går døra opp, og ut kommer en kvinne rundt 45, med oppsatthår og det ansiktet man får når man er forberedt på smerte.
Du er her for lappen? spør hun og fikler med skjerfet.
Ja, sier Inger Mari. Jeg heter Inger.
Ragnhild. Jeg har vondt i ryggen, legen sier jeg må gå. Men alene blir det kjedelig, sier hun, og legger til, nesten unnskyldende: Jeg er ikke snakkesalig.
Det trengs ikke, svarer Inger Mari.
Et minutt etter kommer en mann, litt lut, mørk jakke. Han nikker, ser på dem med et blikk som lurer på om han skal hilse, og til slutt sier han:
Morn. Jeg er Eirik. Fra femte.
Sjette, retter Inger Mari automatisk, for hun vet godt hvem som bor hvor, og tar seg i det: Der er den trangen til å kategorisere alt.
Eirik smiler skjevt.
Stemmer det, sjette. Tok feil.
En høy, litt eldre mann, med strikket lue og en gange som husker løpebanen, slutter seg til dem uten å si stort.
Thorvald, sier han kort. Jeg går uansett hver morgen. Trodde jeg var den eneste.
Klokka 07:16 setter de i gang. Inger Mari har valgt en enkel runde: rundt kvartalet, forbi butikken, gjennom nabogården, langs skolen og tilbake. Snøen knaser og er glatt enkelte steder. Pusten står hvit, de første minuttene går alle stille, lytter til egne steg.
Hun merker hvordan kroppen er motvillig i starten, men så finner en rytme. I hodet, der andres krav vanligvis kverner, er det nå stille ikke en skremmende stillhet, men som et rent ark.
I svingen sier Eirik plutselig:
Trodde det var kødd, dette «uten prat». Vi har jo alltid så mye snakk.
Om du vil prate, kan du det, svarer Inger Mari. Men ingen rapportering, da.
Ragnhild ler stille, gnir hånden på korsryggen.
Går det greit? spør Inger Mari.
Det går. Bare jeg ikke stopper brått.
Thorvald går stødig, nærmest som om han teller skritt. På hjemveien sier han:
Dette var fint. Ingen møter. Bare å gå.
Da de kommer tilbake, klokken er 07:38, står alle litt klossete som etter et kort styremøte.
I morgen? spør Ragnhild.
Hvis dere kommer, sier Inger Mari.
Jeg kommer, svarer Eirik og løfter hånden til et farvel i stedet for ord.
Dagen etter er de tre. Thorvald er ikke med, men en ny nabo fra fjerde, Tomine litt over førti, i knallrød dunjakke og med et blikk som vurderer om her er en sekt på gang.
Skal bare se hvordan dette foregår, sier hun, uten å si navnet sitt.
Se så mye du vil, nikker Inger Mari og setter i gang før noen rekker å forklare.
Tomine går ved siden av Eirik og sier ikke et ord. Uka etter, på neste runde, sier hun forsiktig:
Jeg er egentlig imot slike «samlinger». Snart kommer det pengeinnsamling, og de som ikke betaler er fiender.
Det blir ikke penger, sier Eirik. Har vært allergisk mot felleskasser siden skilsmissen.
Inger Mari hører ordet «skilsmisse», og lar det ligge. Hun vet hvor fort andres sår blir samtaleemne, og senere til et våpen.
Turene får en rutine klokka 07:15 ut, 07:40 hjemme. Noen ganger uteblir noen, men de kommer tilbake. Ragnhild har med en liten vannflaske og sipper mens hun går, Eirik møter en dag uten lue, klager, men fullfører. Tomine går først for seg selv, så nærmere gruppen.
Etter hvert merker Inger Mari at folk hilser mer i oppgangen. Ikke fordi de «må», men fordi de har sett hverandre uten forsvar.
En kveld kommer hun sliten hjem fra legekontoret, papirer i veska. Thorvald står ved heisen og trykker på knappen som ofte henger seg opp.
Fungerer ikke? spør hun.
Joda, bare trykk skikkelig, sier han. Heisen kommer, lyset lyser, speilet er ripete. Thorvald sier brått:
Takk for disse turene. Trodde aldri jeg skulle gå med noen flere igjen. Dette det var godt.
Inger Mari nikker, kjenner noe varmt inni, men gir det ikke rom. Bare noterer: Noen har fått det litt bedre.
Små vennlige handlinger skjer uanstrengt. En morgen peker Eirik uten et ord på Ragnhilds skolisse, hun fikser, og skriver senere i chatten: «Takk til den som sa fra om skolissen i dag! Hadde ramla, ellers!» Uten navn, men med et smil.
Tomine tar med en pose med strøsalt en dag.
Ikke for alles del, sier hun og setter posen i gangen. Bare så jeg ikke brekker meg selv.
Takk, svarer Inger Mari.
De strør sammen trappa, Tomine tørker av seg på vottene og mumler:
Jaja, når nå alle andre
Mengden STORE BOKSTAVER i chatten faller. Ikke borte, men mindre. Folk krangler fortsatt om søppel og parkering, men av og til skriver noen: «La oss ta det rolig vi kan bli enige.» Ikke som en parole, bare som en påminnelse om at man kan snakke normalt.
Så, mot slutten av november, starter oppussing i sjette etasje hos Jonas, en ung mann med hund. Ikke første oppussingen, men denne gangen durer drillen også om kvelden. I chatten: «Nok er nok», «Folk har barn», «Hva tenker du på». Tomine skriver: «Vet godt hvem han er. Alltid slik. Gir blaffen.»
På morgenturen går Ragnhild anspent, som om hvert steg treffer både ryggen og sinne.
Det er han, sier hun idet de passerer skolen. Bor over meg. I går til ti. Hørte drillen snurre videre i hodet etterpå.
Eirik trekker på skuldrene.
Loven sier jo til elleve, hvis ikke lydnivået…
Ikke snakk til meg om lov, svarer Ragnhild skarpt. Jeg snakker om respekt.
Tomine, vanligvis spydig, er alvorlig nå.
Han må settes på plass. Ellers fortsetter han. Vi samler underskrifter, tilkaller styret. Må få medhold.
Inger Mari kjenner hvordan den varme gruppa fra i går truer med å bli en tradisjonell hyttekrig. Det er mer skremmende enn støyen: hvor raskt folk samler seg til «oss mot ham».
Underskrifter får vi ta senere, sier hun. Først må vi snakke.
Med ham? Tomine stopper. Seriøst?
Han er da et menneske, svarer Inger Mari. Vi er ikke et kontrollutvalg.
Eirik ser på henne.
Vil du selv?
Inger Mari vil ikke. Hun vil helst at alt bare luka seg. Men hun forstår: Nå, hvis de går til full konflikt, blir morgenturene bare nok en klageklubb og alt faller sammen.
Jeg snakker med ham. Men én må bli med, ikke flere.
Eirik nikker.
Jeg blir med.
Samme kveld går de til sjette etasje. Inger Mari har allerede sendt Jonas en melding: «Har du et øyeblikk til å prate? Inger fra oppgangen.» Han svarer etter ti minutter: «Ja, bare kom.»
Utenfor døren hans står sekker med byggeavfall, pent knyttet. Allerede et tegn: ingen haug, ingen protest, bare ventende søppel. Inger Mari banker. Drillingen har stilnet.
Jonas åpner døra, t-skjorte, støv på hendene. Hunden, middels stor og gyllen, titter raskt ut og trekker seg inn.
Hei, sier han forsiktig. Er det noe galt?
Vi kommer ikke for å krangle, sier Inger Mari, og innser at det høres rart ut, men finner ikke noe bedre. Vi har et ønske. Gjelder oppussing.
Eirik står bak og tier.
Jeg prøver å være ferdig før ni, sier Jonas raskt. Men får ikke håndverkere på dagtid, så jeg gjør alt selv etter jobb. Må bare bli ferdig.
Vi forstår, sier Inger Mari. Det er bare de over deg. Ragnhild har vondt i ryggen og må hvile. Ti om kvelden blir slitsomt for mange.
Jonas sukker.
Det visste jeg ikke. Jeg trodde Det er alltid chatten, aldri ansikt til ansikt.
Inger Mari kjenner en stikk av skam. Det er sjelden de tar ting i levende live.
Hva om dette: Du sier fra når du virkelig må holde på om kvelden. Resten av dagene prøver du å bli ferdig før ni. Og søpla bærer du ut på morgenen?
Jonas ser på sekkene.
Søpla tar jeg med ut i morgen før jobb, sier han. Vil ikke at det skal stå her. Ble bare sent i dag.
Fint, sier Eirik. Og tidene?
Jonas klør seg i hodet.
Kan avslutte til ni de aller fleste dager. Kanskje halv ti i unntakstilfeller. Jeg kan si fra i forkant i chatten, sørge for sjelden.
Inger Mari nikker.
Og hunden. Hun bjeffer om natta
Jonas rødmer.
Det er når jeg drar. Hun kjeder seg. Jeg kjøper noe hun kan leke med. Og hvis det er noe, si det direkte ikke rett i felleschatten, ok?
De sier takk for seg. I trappa sier Eirik lavt:
Han er helt grei. Bare ung og alene.
Vi er alle ensomme her på vårt vis, sier Inger Mari overrasket over egne ord.
Neste dag i chatten skriver Jonas: «Naboer, jeg pusser opp til kl 21. Om det blir senere, sier jeg fra. Søpla tar jeg i morgen tidlig.» Noen reagerer, andre lar være. Tomine skriver: «Vi får se», men ikke i store bokstaver.
Neste morgen går Tomine med stivt blikk.
Så? Snakket dere?
Ja. Han gikk med på å være ferdig ni og gi beskjed.
Bare det? Hun forventer tydelig seier; at hennes metode var riktig.
Det holder, svarer Inger Mari. Vi må ikke vinne over noen.
Tomine snøfter, går videre. Etter et par minutter sier hun uten å møte blikk:
Vel. Men bråker han, så skriver jeg.
Gjør det, sier Inger Mari rolig. Men prøv ham først.
Ragnhild som går ved siden, sier plutselig lavt:
Takk for at dere ikke startet mobbing. Jeg hadde ikke orket et slikt kjør til.
Inger Mari kjenner klumpen i halsen. Trekker pusten. Den kalde luften løser opp klumpen.
En uke etter går ikke Thorvald lenger med. Inger Mari møter ham ved postkassene.
Du har falt fra, sier hun.
Kneet, sier han kort. Legen ber meg ta det med ro.
Synd.
Jeg ser dere likevel, legger han til. Åpner vinduet når dere går forbi. Føles som jeg er med litt likevel.
Både morsomt og rørende.
Ved nyttår er morgensirklene blitt vane for tre: Inger Mari, Ragnhild og Eirik. Tomine kommer av og til, blir borte i perioder, for så å vende tilbake, kanskje for å sjekke om samholdet holder. Jonas er med et par ganger, når oppussingen har slitt ham mest. Han rusler stille, hører snøen knase, og drar så først.
Oppgangen er ikke blitt perfekt. Det kommer fortsatt poser ved sjakten. Parkeringsfeil skjer fortsatt. Noen krangler fortsatt i chatten. Men Inger Mari sitter igjen med følelsen av at det er mer enn bare irritasjon i blokka, men også et minne om at det er mulig å gjøre ting annerledes.
I januar, en ukedag, går hun ut 07:14. Eirik venter allerede ved døra og drar opp jakka.
God morgen, Inger Mari.
God morgen, Eirik.
Ragnhild kommer varsomt nedover de saltede trappene.
Hei. Ryggen er ok i dag, sier hun og smiler, som om det er en liten seier.
Bak dem kommer Tomine, trøtt og uten vanlig spiss tunge.
Jeg blir med. Men ingen snakk om chatten, mumler hun.
Enig, sier Inger Mari.
De går. Stegene faller i felles rytme ikke perfekt, men stødig. I svingen støtter Eirik Ragnhild når hun sklir, og ingen sier takk, det er bare slik nå.
Da de kommer tilbake, står Jonas med hunden i bånd. Han nikker.
God morgen, jeg går senere, skal på jobb. Men takk for sist.
Inger Mari nikker tilbake.
Vi bor jo her, sier hun.
Det låter ikke som et slagord. Det er bare et faktum, som endelig har sluttet å være en grunn til strid.
