Moren min er 89 år gammel. For to år siden flyttet hun inn hos meg. Hver morgen hører jeg henne stå opp rundt klokken 7:30. Deretter snakker hun lavmælt med den gamle katten sin og gir den mat. Etterpå lager hun seg frokost og setter seg ut på solfylt terrasse med kaffekoppen, mens hun “våkner” ordentlig. Så tar hun frem moppen og går over hele huset (cirka 240 kvadratmeter) – hun sier det er hennes daglige trening. Hvis hun er i humør, lager hun middag, rydder på kjøkkenet eller gjør sin vanlige gymnastikk. På ettermiddagen er det tid for hennes “skjønnhetsritual”, som stadig endrer seg. Noen ganger begynner hun å gå gjennom sitt enorme klesskap – utrolig kostbart, nesten som en museumsutstilling. Noen klær gir hun til meg, andre til noen andre, og noen selger hun – som en ekte forretningskvinne. Jeg sier ofte til henne: – Mamma, hvis du hadde investert de pengene, ville du levd i luksus nå! Hun ler: – Jeg elsker klærne mine. Dessuten, en dag blir alt ditt. Søsteren din, stakkars, har jo ikke smak. For å koble av går vi fem dager i uken og går tre kilometer rundt innsjøen. En gang i måneden har hun “jentekveld” med venninnene. Hun leser mye og roter stadig rundt i mitt bibliotek. Hver dag ringer hun med sin 91 år gamle søster som bor i San Diego og kommer på besøk to ganger i året. (Forresten, tanten min jobber fortsatt som regnskapsfører for en privat klient.) Ved siden av katten er hennes største glede nettbrettet hun fikk av meg til jul i fjor. Hun leser alt om sine favorittforfattere og komponister, følger med på nyheter, ser ballett, opera og mye mer. Rundt midnatt hører jeg henne ofte si: – Jeg burde egentlig sove nå, men du vet, YouTube spiller plutselig Pavarotti for meg. Hun og søsteren har virkelig vært heldige i den genetiske lotterien. Men moren min klager fortsatt: – Jeg ser fryktelig ut! – sier hun. Jeg prøver å få henne til å tenke positivt: – Mamma, i din alder ville de fleste allerede vært på den andre siden.

Moren min er 89 år gammel. For to år siden flyttet hun inn hos meg. Hver morgen hører jeg hvordan hun tusler opp rundt halv åtte. Da begynner hun å prate lavt med sin gamle katt, Lillepus, og gir henne frokosten. Etterpå lager hun seg en brødskive med brunost og setter seg på den solrike verandaen med kaffekoppen sin, mens hun venter på at hjernen skal få fart igjen.

Så griper hun moppen og tar en runde gjennom hele huset (ca. 240 kvadratmeter det lille slottet vårt), for det mener hun er dagens trim. Om hun er i støtet, lager hun kanskje noe godt, rydder kjøkkenet eller tar noen gymnastikkøvelser hun husker fra de dagene folk faktisk gikk på skigym.

På ettermiddagen er det tid for hennes skjønnhetsritualer, som skifter oftere enn været på Vestlandet. Noen ganger går hun gjennom det enorme klesskapet sitt en klessamling som kunne passet på Nasjonalmuseet. Noen plagg får jeg arve, andre gir hun bort, og et par selger hun på Finn.no som skikkelig forretningsdame. Jeg sier ofte til henne:

Mamma, hadde du bare investert de pengene, kunne du bodd på Frogner nå!

Hun ler og svarer:

Jeg elsker klærne mine. Dessuten, alt sammen blir ditt en dag. Søsteren din har jo ikke stil i det hele tatt.

For å ikke stivne helt fast, går vi fem ganger i uka en tre kilometers tur rundt innsjøen. En gang i måneden har hun “jentekveld” med venninnene. Hun leser masse og roter stadig rundt i min bokhylle. Hver dag snakker hun i telefonen med søsteren sin på 91 år, som fortsatt bor i Oslo og kommer på besøk to ganger i året. (Forresten, tante jobber fremdeles som regnskapsfører for en privatklient. Snakk om sprekt kvinnfolk!)

Utenom Lillepus er hennes største glede nettbrettet hun fikk av meg til jul i fjor. Hun sluker alt om favorittforfatterne og -komponistene, følger med på nyhetene, ser ballett, opera og gud vet hva mer. Rundt midnatt hører jeg henne mumle:

Nå må jeg sove, men YouTube bestemte visst at jeg skulle avslutte med litt Mari Boine.

Hun og søsteren har åpenbart vunnet i genlotteriet, men likevel klager mor:

Jeg ser jo helt forferdelig ut!

Jeg prøver å muntre henne:

Mamma, i din alder har de fleste allerede sjekket inn på kirkegården.

Rate article
Intigue Life
Moren min er 89 år gammel. For to år siden flyttet hun inn hos meg. Hver morgen hører jeg henne stå opp rundt klokken 7:30. Deretter snakker hun lavmælt med den gamle katten sin og gir den mat. Etterpå lager hun seg frokost og setter seg ut på solfylt terrasse med kaffekoppen, mens hun “våkner” ordentlig. Så tar hun frem moppen og går over hele huset (cirka 240 kvadratmeter) – hun sier det er hennes daglige trening. Hvis hun er i humør, lager hun middag, rydder på kjøkkenet eller gjør sin vanlige gymnastikk. På ettermiddagen er det tid for hennes “skjønnhetsritual”, som stadig endrer seg. Noen ganger begynner hun å gå gjennom sitt enorme klesskap – utrolig kostbart, nesten som en museumsutstilling. Noen klær gir hun til meg, andre til noen andre, og noen selger hun – som en ekte forretningskvinne. Jeg sier ofte til henne: – Mamma, hvis du hadde investert de pengene, ville du levd i luksus nå! Hun ler: – Jeg elsker klærne mine. Dessuten, en dag blir alt ditt. Søsteren din, stakkars, har jo ikke smak. For å koble av går vi fem dager i uken og går tre kilometer rundt innsjøen. En gang i måneden har hun “jentekveld” med venninnene. Hun leser mye og roter stadig rundt i mitt bibliotek. Hver dag ringer hun med sin 91 år gamle søster som bor i San Diego og kommer på besøk to ganger i året. (Forresten, tanten min jobber fortsatt som regnskapsfører for en privat klient.) Ved siden av katten er hennes største glede nettbrettet hun fikk av meg til jul i fjor. Hun leser alt om sine favorittforfattere og komponister, følger med på nyheter, ser ballett, opera og mye mer. Rundt midnatt hører jeg henne ofte si: – Jeg burde egentlig sove nå, men du vet, YouTube spiller plutselig Pavarotti for meg. Hun og søsteren har virkelig vært heldige i den genetiske lotterien. Men moren min klager fortsatt: – Jeg ser fryktelig ut! – sier hun. Jeg prøver å få henne til å tenke positivt: – Mamma, i din alder ville de fleste allerede vært på den andre siden.