Mamma holdt henne tett inntil seg, kysset henne i håret og tenkte: «Hvem ligner hun egentlig på?» Hun sukket. Venner og kjente undret seg også og stilte det samme spørsmålet. Kanskje var det noen av kompisene hans som hadde sådd litt tvil, eller kanskje mora hadde begynt å mistenke noe rart, eller så kom egentlig tvilen fra Vidar selv men én dag kom han hjem fra jobb og var ordentlig mutt.
Vidar, hva gjør vi nå, egentlig? Dette er så tidlig, vet du. Ingrid har akkurat rukket å slutte med bleier, og jeg har ikke fått puste ut ennå.
Fra en mammaperm til neste, sukket Ingrid. Ingrid er jo bare en liten jente som fortsatt vil opp i armene. Hvordan skal jeg løfte henne når jeg har stor mage igjen?
Vi blir jo fire, og du har én inntekt. Kanskje vi skulle vente med nummer to? spurte Ingrid, og merket hun ble redd av sine egne ord.
Hva er det du driver og tenker på? Legg det fra deg, svarte Vidar strengt. Unnskyld, det er min feil, men vi fikser dette. Jeg kan ta på meg noe ekstraarbeid.
Hvis det blir jente, er det vel egentlig ikke noe problem. Vi har fortsatt masse klær etter Ingrid. Og barnevogna kan vi også bruke igjen.
De blir jo nesten like gamle, sikkert fine venninner. Og hvis det blir gutt Vidar smilte til henne. Da får jeg bare søke kommunen om utvidelse av leiligheten, sa han, halvveis spøkefullt.
Så ble det med det. Ingrid elsket datteren sin så høyt, hun var jo førstejenta, den lenge etterlengtede. Hun klarte aldri å la være å ta henne opp for å kose, selv da magen vokste.
Innvendig håpet hun nesten litt feilaktig at denne andre lille som var på vei, kanskje ikke skulle komme helt i mål. Men hun sa det ikke høyt, ikke en gang til seg selv.
Men skjebnen ville det annerledes. Svangerskapet gikk lett, og til avtalt tid fikk familien Johansen enda ei datter.
Da de kom med henne for å amme første gang, ble Ingrid litt forundret over det lyse håret i nakken på den lille. Både hun og Vidar var mørkhårede.
Ingrid hadde også vært helt mørk som baby, men ble litt lysere etter hvert. Så kanskje denne blir mørkere med tiden, tenkte Ingrid.
Hun hadde de blåeste øyne du kan tenke deg, og huden var nesten som melk. Alle som møtte henne utbrøt hvor nydelig hun var. De brukte ikke lang tid på å bestemme navn: Agnes.
Agnes var et litt annerledes navn, men med samme forbokstav som søsteren. For dem hadde det en mening.
Hvordan de hadde fått to så ulike jenter i én familie, kunne ingen forklare. Agnes lignet hverken søsteren eller foreldrene.
Jo eldre hun ble, jo tydeligere ble forskjellen som om en ukjent vind hadde ført henne inn i familien.
Etterhvert ble håret litt mørkere, mer honningblondt. Hun var rolig og rund i kinnene, og så forundret på verden med de klare blå øynene sine.
Mamma kunne ikke la være å holde henne tett og kysse henne, samtidig som hun tenkte: «Hvem i all verden ligner hun på?» Og så sukket hun, mens venner spurte det samme spørsmålet.
Det kretset rykter. Kanskje noen hadde snakket Vidar inn i tvil, eller var det moren hans? Eller hadde Vidar selv begynt å lure på om kona virkelig var trofast? Én dag kom han i hvert fall hjem fra jobb, sammenbitt og stille.
Han var taus lenge, og Ingrid ble urolig, og plutselig anklaget han henne for utroskap.
Han mintes hvordan en kjekk blond fyr hadde vært ekstra hyggelig mot Ingrid. Kanskje hun hadde falt for han? Eller kanskje var det byttet om barn på sykehuset?
Jeg har aldri vært utro mot deg! Det er vår datter, ingen byttet henne, gråt Ingrid, sår og opprørt over mistanken fra mannen sin.
Plutselig var det krangel hjemme hver dag. Alt pekte mot skilsmisse til slutt. Ingrid pakket faktisk sakene, bestemte seg for å flytte. Da bråvåknet Vidar.
Han elsket jo henne. Hun ville ta med seg begge jentene hvis hun gikk, og han ble igjen alene. Han ville bare vite sannheten.
Det var så flaut, alle kommentarene han fikk: «Så lys hun er, hun ligner ikke på dere»
Vidar følte nesten at alle så på ham med hånlige blikk. Han ba Ingrid bli, men sa at han ville ta en farskapstest. Ingrid ble knust.
Hvordan kan jeg bli om du ikke engang tror på meg? Og når du først skal teste, hvorfor ikke teste Ingrid også, for sikkerhets skyld? La oss bare gå hver vår vei.
Vidar samlet selv spytt fra Agnes og hårstrå fra Ingrid, leverte det på laboratoriet.
Han plaget de ansatte der med spørsmål i dagesvis: Kunne de bytte om prøver? Var dette sikkert? Kunne noen sabotere resultatene?
De forsikret ham om at alt var på stell. Litt roet han seg da.
Men jentene fikk jo med seg at hjemme var det dårlig stemning. Agnes, som akkurat var blitt fire, skjønte at det var på grunn av henne foreldrene kranglet.
Ingrid var ikke bedre.
Du er ikke søsteren min, de bare dumpet deg her. Det er din skyld mamma og pappa skal skille seg, sa Ingrid.
Agnes begynte å gråte. Mamma tok henne opp, men hun gråt lenge.
Og Ingrid gikk og planla hvordan hun kunne bli kvitt søsteren. Uten Agnes, så kanskje foreldrene ville bli venner igjen.
En dag skulle mamma bare raskt i butikken og lot jentene være hjemme. Hun ble borte lenger enn planlagt, og pappa var også på jobb. Ingrid kledde på søsteren og sa de skulle ut og leke. Men hun tok henne bare lenger og lenger unna hjemmet.
Da mamma kom tilbake og skjønte at jentene var borte, løp hun ut i gata og lette overalt. En nabo hadde sett dem gå et sted, men skulle se på favorittserien sin og tenkte ikke mer over det.
Mamma lette som gal i timesvis. Så kom Vidar hjem, og de lette sammen. Tiden gikk, det begynte å bli mørkt, og jentene var fortsatt ikke funnet.
Da ringte de politiet. Etter en time ble de funnet først fant de Agnes, som satt og gråt ute. En dame ringte politiet og sa hun fant en forlatt jente på lekeplassen.
Litt etter fant politiet også Ingrid, som hadde gått seg bort og ikke fant veien tilbake.
Foreldrene var så lettet at de en gang skyld ikke kjeftet på jentene. Ingrid sa selvsagt ikke et ord om hvorfor hun hadde dratt søsteren bort.
Foreldrene begynte å krangle igjen. Vidar kjeftet på Ingrid for å la jentene være alene hjemme. Ingrid kjeftet tilbake på ham for å aldri være hjemme.
Hva om de hadde blitt påkjørt? Eller noen hadde kidnappet dem?
Endelig kom svaret fra laboratoriet: Vidar var far til begge jentene. Ingen utroskap. Nesten alt sammen var bare tilfeldige gener som slo ut. Selv en blond baby kan komme fra mørkhårede foreldre.
Etter hvert senket roen seg i familien igjen. Men Agnes følte seg fortsatt utenfor. Søstrene ble aldri nære. Ingrid beholdt den samme avvisende holdningen, gav Agnes alltid følelsen av å ikke høre til. Når de kranglet, sa Ingrid at hun ikke var en ekte søster.
Jeg får alltid nye kjoler, du får bare arve mine gamle, for du er jo ikke skikkelig søster, sa Ingrid selvsikkert.
Agnes gråt ofte for seg selv, men gikk aldri til mamma med det. Ofte fikk hun skylden når noe hadde blitt ødelagt eller noen hadde gjort ugang, selv om det aldri var henne.
Hvem minner du egentlig om? Lær deg heller å være som Ingrid hun sitter rolig og er aldri slem, sukket mamma.
Etter slike kommentarer innså Agnes at hun ikke hadde noe å klage på. Mamma var jo bare glad i Ingrid.
Agnes satte seg i et hjørne og lukket øynene. Hun trodde at hvis hun ikke så rommet, så fantes hun ikke her.
Hun gjemte seg fra mammas dømmende blikk og fra alt det Ingrid sa.
Ingrid ble først ferdig på videregående, men gadd ikke å studere videre hvorfor skulle en pen jente gidde det?
Hun møtte en gutt på dans, og plutselig var hun gift. Han hadde egen leilighet og jobbet sammen med faren, som drev med bruktimport av biler.
Mamma var egentlig veldig glad i Agnes. Likevel, det ble alltid til at hun brukte Ingrid som forbilde for Agnes.
Agnes følte alltid på sammenligningen, og det gikk aldri hennes vei. Alle mammas og Ingrids ord fra barndommen satt fortsatt fast i henne. Hun arvet klærne, hun fikk aldri de samme sjansene eller oppmerksomheten.
Se hvor flink Ingrid er, som kapret en så flott mann. Lær litt av henne, du sitter bare hjemme og tegner og drømmer. Gå heller ut! pleide mamma å si.
Da en gutt en dag i siste klasse la merke til Agnes, stolte hun på følelsene sine hun lengtet sånn etter å bli elsket.
Hun skjønte det ikke med én gang, men merket senere at hun faktisk var gravid. Hun ble redd og fortalte det til gutten.
Han likte henne, men da han fortalte det hjemme, kom mora hans løpende til familien Johansen for å overtale dem til at Agnes måtte ta abort.
Overraskende nok var det Vidar som støttet datteren: Kanskje ville han gjøre opp for gamle feil, kanskje syndes det bare på Agnes.
La henne føde, sa han. Jeg vil ikke hun skal ødelegge livet sitt. Hun har hatt det tøft nok. Om dere ikke vil vite av oss, så klare vi oss selv.
Gutten ble sendt av gårde for å bo hos slekt i en annen by. Agnes fikk hjemmeundervisning.
Skolen ville helst ikke at saken skulle bli kjent de fryktet bråk opp til skoleadministrasjonen. Til og med eksamen måtte Agnes ta hjemme, under streng overvåking, så ikke de andre skulle «påvirkes» av henne.
En lærer, frøken Berg, syntes synd på Agnes og hjalp henne mye, spesielt på engelskeksamen. Hun fikk et veldig godt resultat.
Men hva hjalp det? Hun skulle jo snart føde og ha mer enn nok med babyen.
Plutselig døde faren. Han hadde jobbet hardt, tatt på seg altfor mye ansvar, og så sa hjertet stopp. Han sovnet inn foran TV-en, og mamma fant ham livløs, men fortsatt varm.
Leiligheten fyltes av rop og gråt, ambulansen kom, og så begynte begravelsen. Alt dette stresset satte tidlig i gang fødselen til Agnes.
Samme dag som faren gikk bort, fødte hun en gutt. Lys i luggen akkurat som moren, med blå øyne som klar himmel.
Agnes fikk ikke deltatt på farens begravelse, hun lå på barselavdelingen. Da hun ble utskrevet, kom mamma, helt knust. Hjemme slapp hun ut: det var Agnes sin feil at pappa døde.
Hun var bare til trøbbel siden hun ble født. Men hun elsket barnebarnet.
Hvordan kunne hun ikke? Han var nemlig nydelig, rolig og snill. Hun bekymret seg mest for at ingen ville ta til seg Agnes etter dette, at hun aldri fikk seg en mann.
Jeg trenger ingen, svarte Agnes. Om min egen pappa tvilte på meg, hvorfor skulle en fremmed noen gang elske sønnen min?
Gutten vokste opp og var tidlig moden for alderen, klok og rolig. Da han fylte fem år, blandet Ingrid seg inn igjen.
Hun kunne ikke få barn selv, og svigermor hadde begynt å omgå ektemannen for å finne en annen kvinne som kunne gi dem barnebarn.
Ektemannen begynte å være utro. Ingrid ble, for hvor skulle hun ellers dra? Hun ville jo ikke tilbake til gamlehuset, til mamma, til trange kår. Og der bodde jo dessuten Agnes og sønnen.
Mens Agnes tok kurs og fikk jobb som frisør og sønnen gikk i barnehage, la Ingrid en ny plan for å bli kvitt lillesøster: Hun ville finne henne en mann.
En ung IT-tekniker, Sondre, pleide å komme hjem til dem og fikse nettverket. Ingrid syntes faktisk han var kjekk nok selv, hun vurderte nesten å prøve seg, bare for å ta hevn på ektemannen. Men Sondre avviste henne bryskt.
Så hun bestemte seg for å introdusere ham for Agnes istedenfor. Hun sendte Sondre en melding om et kaffetreff og sa til Agnes at hun ville ha henne med for å introdusere henne for en hyggelig fyr. Man kan ikke være alene for alltid, liten trenger jo en far!
Ingrid var skråsikker på at Sondre ikke ville like Agnes. Hun kom sikkert til å bli stille og klønete. Folk liker jo ikke overvektige jenter, særlig ikke med unger på slep.
Men hvis Sondre likte Agnes, ville hun uansett flytte vekk og da kunne Ingrid endelig flytte hjem til mamma. Uansett ville hun vinne.
Agnes pyntet seg og ordnet håret, men lot være å sminke seg hun ville at han skulle se henne slik hun faktisk var.
På kafeen kjente hun igjen Sondre med en gang. Han satt ved bordet, stirret ned i mobilen.
Er du Sondre? spurte Agnes.
Ja, og hvem er du?
Jeg er Agness søster. Agnes.
Han ble litt overrasket, men tilbød henne kaffe.
De har skikkelig gode kaker her, vil du ha? spurte han.
Hvordan visste du det?
Jeg pleier å møte kundene her, svarte han, før han igjen forsøkte å ringe Ingrid på mobilen.
Agnes kikket på ham mørke ringer under øynene, skjeggstubber på haken og bustete hår hun gjerne ville klipt.
Hun visste ikke helt hvordan hun skulle oppføre seg. Han virket ikke særlig interessert i henne.
Plager jeg deg? spurte hun til slutt.
Nei da. Men, kommer ikke søstera di?
Ingen anelse. Ingrid sa det var du som ville møte meg. Men kanskje jeg bare skal gå.
Akkurat da kom kaffen.
Hvis du først er her, kan vi ta en kopp sammen, sa han.
Jeg dropper det. Agnes skjøv kakefatet fra seg.
Er du redd for å bli større? Du ser flott ut, sa Sondre.
Men menn liker jo helst tynne jenter.
Hvem har sagt det? Hvem kjenner du egentlig som vet så mye om menn?
Ingen, innrømmet Agnes. Jeg har en sønn. Han er fem. Ingrid har ikke sagt det?
Skulle hun det? lo Sondre, overrasket.
Uansett hvor mye hun protesterte (og skjønte etter hvert at Ingrid bare hadde narret henne igjen), insisterte Sondre på å følge henne hjem.
Han snakket i vei, og hun lyttet. Ved porten ba han om nummeret hennes.
Hvorfor? undret Agnes.
Jeg vil gjerne bli bedre kjent med deg. Jeg fortalte mye om meg selv, men vet ikke noe om deg. Jeg ringer deg.
Men det tok faktisk ei uke før han ringte.
Beklager, det var så mye jobb, men i kveld har jeg tid. Kan vi møtes?
Agnes ble litt forvirret hun hadde jo sønnen, livet hennes dreide seg bare om ham. Men hun gav Sondre en sjanse.
De satt i kafeen, og Agnes begynte forsiktig å fortelle om oppveksten sin, foreldrenes krangler, alt som hadde vært.
Underveis forstod hun nesten livet sitt bedre, liksom med Sondres blikk.
Da de gikk ut, kom en herreløs hund luntende mot dem. De gikk innom butikken, og Sondre kjøpte både brød og pølse til hunden.
I kassa sto en eldre dame foran dem og lette febrilsk etter mynter for å dekke varene. Sondre betalte alt for henne, med sjokolade og is i tillegg.
Hvorfor is også? undret Agnes.
Vet du, bestemoren min elsket is, men hun unte seg det aldri. Syns gamle folk fortjener noe søtt.
Gjør du sånn av medlidenhet for meg også? spurte Agnes.
Nei! Jeg liker deg. Du er god på bunnen. Men dyr og gamle folk de trenger folk som bryr seg. Og jeg har penger, så hvorfor ikke?
Hunden spiste opp alt, slikket labbene og trampet av gårde igjen.
Hvordan gikk det? ringte Ingrid på kvelden.
Bra, svarte Agnes.
Bra hvordan da?
Jeg og Sondre har begynt å møtes. Takk for at du spleiset oss.
Liker du han der gledesdreperen?
Han er snill. Og morsom. Han sier jeg er spesiell.
Ingrid mumlet noe uforståelig og la på. Men etter noen dager kom hun på besøk.
Agnes la sønnen, og skulle akkurat bli med dem på kjøkkenet, da hun hørte dem snakke sammen.
Hun er så forbaska heldig. Jeg skulle bare kødde med ham, hevne meg litt, og så blir han betatt av det fjellet.
Skjerp deg nå, sa mamma.
Hva med mannen din, da?
Han leiter allerede etter en ny. Det er bare snakk om tid før jeg står på bar bakke. Hva skal jeg gjøre, mamma?
Kanskje du overtenker litt?
Nei Hvorfor? Hun er jo rund, håpløs, og roter med hår på folk. Hun har en sønn til og med, mens jeg kan ikke få barn.
Han skulle egentlig blitt min. Det er jo min fortjeneste at de møttes! Hadde jeg bare kastet henne i et kumlokk en gang for alle!
Hva er det du sier? Mamma? Går det bra?
Plutselig gispet moren etter luft, la hånden til brystet og sank sammen. Agnes kastet seg inn og ringte 113 med én gang.
Legene kom fort, og det gikk bra de fikk behandlet hjerneslaget i tide.
To måneder senere giftet Agnes seg med Sondre, og hun og sønnen fikk flytte inn hos ham.
Men hun besøkte mamma nesten hver dag. Ingrid kranglet med alle hjemme og dro til slutt for å lete etter lykken et annet sted.
Foreldre tror ofte at barna deres ikke forstår, men barn merker og tar til seg alt. Kranglene og sammenligningene, alt setter seg fast.
Kampen mellom søstre om foreldres kjærlighet og oppmerksomhet, og kampen om gutter, kan og blir ofte ganske brutal. Hevn slår alltid tilbake på den som ønsker det.
«Barn hører aldri på de voksne, men de gjør aldri feil når de kopierer dem.»
James Baldwin
«Ordene en jente hører enten de støtter og bygger opp, eller sårer og river ned tar hun til seg som sannheten om seg selv og om hvordan forhold mellom mennesker fungerer.»Agnes sto i døråpningen til sykehjemsrommet, med håret fortsatt litt i uorden etter arbeidsdagen og sønnen trygt plassert på hoften. Mamma var blitt mildere etter slaget, rynkene mykere, blikket ikke lenger så dømmende. Hun strakte armen mot barnebarnet med et forsiktig smil.
Kom hit, lille venn.
Sønnen løp bort, la hodet mot bestemorens mage. Agnes sto igjen, betraktet dem lukket øynene et øyeblikk, kjente hjertet slå varmere enn hun kunne huske.
En dag, moren satt ved vinduet, våget Agnes å sette seg ved siden av henne og la hånden oppå den eldre, tynnslitte.
Jeg har alltid vært annerledes enn Ingrid, mamma. Men kan vi ikke være ferdige med det nå? Vi har jo bare hverandre igjen.
Moren ble stille lenge, men tok imot hånden. Uten å se på henne, sa hun lavt:
Du var aldri mindre elsket. Jeg var bare redd for deg, for Ingrid, for alt jeg ikke forsto for hvem jeg selv var da jeg ble mor.
Agnes pustet ut, en varm, rolig følelse bredte seg fra magen. Sønnen sovnet i stolen. Sammen satt de sånn, tre generasjoner, og for første gang føltes familien som et sted hun kunne puste fritt. I stillheten la moren en hårstrå av Agnes bak øret og sa:
Du har fått vilje som meg, blikk som faren din, godhet som ingen.
Agnes lo gjennom tårene.
Hun visste ikke hva fremtiden ville bringe, om Ingrid noen gang kom tilbake, eller hvor veiene deres ville møtes igjen.
Men da hun gikk hjem den kvelden, la sønnen armen rundt skuldrene hennes og sa:
Mamma, jeg syns du er den beste. Kan du lære meg å tegne?
Agnes nikket og for første gang tenkte hun: Det er mer enn nok. Nå kan jeg endelig gi det videre, det mamma aldri helt fikk til.
Noen ganger er det ikke de store tingene eller de vakre ordene som redder oss, men at noen tør å si: Jeg velger deg, uansett.
Og i det svake kveldslyset over blokka, mens vinden blåste milde skyer over himmelen, visste Agnes at familien hennes endelig på sitt pussige, haltende vis var hel.
