«Åh, mamma, steker du fisk igjen?» utbrøt Embla, og stakk hodet inn på kjøkkenet. «Det føles som om jeg har åpnet vinduene og satt på ventilator,» svarte Ragnhild med et oppgitt smil.
De siste fire månedene har datteren bodd hjemme, og Ragnhild har funnet på unnskyldninger flere ganger hver dag. «Middagen ble visst litt for salt, eller jeg la sammen klærne på feil sted. Eller så står TV-en hennes altfor høyt.»
Ragnhild har knapt merket at hun går på tå hev i sitt eget hjem. Alt skal gjøres stille og diskret for ikke å forstyrre datteren og svigersønnen. Til å begynne med virket alt greit…
Etter bryllupet bestemte Embla og ektemannen seg for å bo for seg selv. De begynte å leie en leilighet, og besøkte moren i helgene. Det var forståelig jobb og egne prosjekter.
En dag ble Ragnhild dårlig, og naboene ringte etter ambulanse. Datteren kom løpende på noen få minutter. Da Embla ble skrevet ut fra sykehuset, sa hun til moren: «Vi har en overraskelse til deg! Jeg tror du kommer til å like den. Du får se den hjemme.»
Ragnhild kom inn i leiligheten og snublet umiddelbart over noen bager på gangen. Vi har snakket sammen og bestemt oss for at vi skal bo hos deg fra nå av. Vi skal passe på deg.
Ragnhild ble perpleks av denne beslutningen. Til å begynne med passet Embla virkelig godt på moren. Vasket, laget mat, strøk klær. Men etter to måneder begynte Embla å glemme hvorfor de egentlig hadde flyttet inn. Moren ble frisk igjen og tok etter hvert tilbake styringen. Så mens «barna» var på jobb, lagde Ragnhild middag og tok husvasken. Embla insisterte gang på gang på at moren måtte ta det med ro, men Ragnhild bedyret at hun følte seg tipp topp.
Embla og mannen hennes skjønte fort fordelene ved å bo hos moren: ingen husleie, alltid rent og ferdig middag.
«Mamma, vi får noen venner på besøk i kveld. Kunne ikke du gå over til naboen og ta en kopp te? Da får vi mer plass og du slipper å kjede deg,» foreslo datteren en kveld.
Ragnhild var slett ikke begeistret for å tusle ut sent om kvelden, særlig siden naboen legger seg tidlig. Det var varmt ute, så hun bestemte seg for en liten kveldstur rundt blokken. Tiden gikk, og gjestene virket ikke akkurat klare til å dra. Ragnhild var trøtt, men ventet tålmodig på at Embla skulle ringe og invitere henne inn igjen.
En nabo, Frank, med en stor hund kom ut, og da han kom tilbake en halvtime senere, satt Ragnhild fortsatt på benken. «Unnskyld, har du det bra?» spurte Frank. «Ja da, jeg bare venter på at gjestene til datteren min skal dra. Jeg vil ikke forstyrre dem.» «Du husker kanskje meg, jeg bor i første etasje.» «Ja, selvfølgelig,» svarte hun.
De hadde kryssa veier flere ganger, men de hadde knapt snakket sammen. Franks kone døde nylig, og barna hans har forlatt redet. «Du kan jo komme inn til meg og ta en kopp te. Det begynner å bli kjølig ute, og jeg har utsatt leggetid altfor lenge. Ring datteren din og si du sitter hos meg.» Ragnhild ringte Embla, men fikk ikke svar. Datteren var visst veldig opptatt med vennene. «Får vel gå da,» sa Ragnhild med et smil.
De tok te og skravlet. Plutselig ringte Embla: «Mamma, hvor er du? Gjestene er borte for lenge siden. Vi går og legger oss du er fortsatt ikke hjemme!»
Embla hørtes ut som hun igjen var misfornøyd. Ragnhild var usikker på hva hun hadde gjort galt denne gangen, og gjorde seg klar til å gå hjem. Frank fulgte henne ut.
«Det er heldigvis ikke som om jeg har mange trapper å bestige,» sa Ragnhild. «Jeg følger deg føler meg litt tryggere sånn,» svarte Frank.
Siden da har Ragnhild ofte vært på besøk hos sin nye venn. De drikker te og lager mat sammen. Noen ganger slo Frank til med egne oppskrifter.
Den dagen var det svigersønnens bursdag, og huset var fullt av gjester. «Det er så stille og fredelig her hos deg,» sa Ragnhild. «Du kan bo her med meg for alltid,» foreslo Frank. Han så på henne så alvorlig at hun straks forstod det var et ekte tilbud. «Jeg skal tenke på det,» svarte hun leende. Selvsagt visste hun allerede svaret.
