Åh, mamma, steker du fisk igjen? sa Ingrid, og kikket inn på kjøkkenet.
Ja, men jeg har åpnet vinduene og skrudd på kjøkkenvifta, svarte Astrid.
De siste fire månedene, siden datteren flyttet inn hos henne, hadde hun fått slike kommentarer flere ganger om dagen.
Middagen var altfor salt, eller du har lagt klærne feil sted. Eller TV-en på rommet ditt er for høy.
Astrid hadde ikke engang merket det, men hun gikk på tå i sitt eget hus. Hun prøvde å gjøre alt så stille og diskré som mulig, for ikke å forstyrre datteren og svigersønnen.
I starten føltes alt ganske greit
Etter bryllupet hadde Ingrid og mannen bestemt seg for å bo for seg selv. De leide en leilighet. I helgene kom de på besøk til Astrid. Det var forståelig de hadde jobb og egne planer.
En dag ble Astrid dårlig. Naboene ringte ambulansen. Etter noen minutter kom også datteren. Da hun ble skrevet ut fra sykehuset, sa datteren hennes:
Vi har en overraskelse til deg. Jeg tror du kommer til å like det. Du får se den hjemme.
Astrid kom inn i leiligheten og snublet med én gang over noen bager i gangen.
Vi har snakket sammen og bestemt oss for å bo hos deg fra nå av. Vi skal passe på deg.
Astrid ble helt stum over barnas beslutning.
I begynnelsen tok Ingrid faktisk vare på moren sin. Hun vasket, lagde mat, strøk klær. Men allerede etter to måneder var det som hun hadde glemt hvorfor de hadde flyttet inn.
Astrid følte seg bedre. Hun begynte å gjøre alt selv igjen. Når barna var på jobb, lagde hun mat og gjorde rent.
Datteren ba henne flere ganger om å roe ned, å ta vare på seg selv, men Astrid overbeviste henne om at alt føltes mye bedre nå.
Ingrid og mannen så straks fordelene med å bo hos Astrid. Ikke noe mer husleie. Alt var rent, og middagen sto klar.
Mamma, vi får besøk i dag. Kanskje du tar deg en kopp te hos naboen? Da får vi det hyggelig, og du slipper å kjede deg, foreslo datteren en gang.
Astrid hadde slett ikke lyst til å gå ut om kvelden. Naboen la seg dessuten tidlig. Det var lunt ute, så hun bestemte seg for å rusle rundt huset og trekke frisk luft. Tiden gikk, gjestene dro aldri. Astrid hadde lyst til å legge seg, men hun ventet tålmodig på at datteren skulle ringe og be henne inn igjen.
Naboen Harald kom ut med hunden, og etter en halvtime kom han tilbake. Astrid satt fortsatt på benken.
Unnskyld, går det bra med deg? spurte naboen.
Ja da. Barna mine har venner over, og jeg vil ikke forstyrre dem.
Du husker sikkert meg. Jeg bor i første etasje.
Ja, jeg husker det.
De hadde hilst før, men aldri snakket mer enn et «hei». Kona til Harald døde for noen måneder siden. Barna hans bor for seg selv.
Kom inn på te, det er jo kaldt. Ring datteren din og si at du blir hos meg.
Astrid slo nummeret til datteren, men hun tok ikke telefonen. Hun hadde visst ikke lyst på moren i kveld likevel.
Da går jeg med deg, svarte Astrid.
De drakk te og pratet. Plutselig ringte Ingrid:
Mamma, hvor er du? Gjestene har gått for lenge siden. Vi skal legge oss, og du er ikke hjemme.
I stemmen til datteren lå irritasjonen igjen. Astrid skjønte ikke hva hun hadde gjort galt denne gangen heller. Hun begynte å gjøre seg klar til å gå hjem. Harald fulgte henne til døra.
Det er jo to etasjer å gå, sa Astrid.
Jeg følger deg. Det føles bedre sånn, sa Harald.
Siden den dagen besøkte Astrid ofte naboen. De drakk te eller lagde middag sammen. Innimellom lagde Harald noe etter egne oppskrifter. Denne dagen satt Astrid igjen hos Harald. Det var svigersønnens bursdag, og det var gjester.
Her hos deg er det så rolig og fredelig, sa Astrid en gang.
Du kan bli boende her for alltid, sa Harald plutselig.
Han så slik på henne at hun skjønte med én gang at han mente det.
Jeg skal tenke på det, svarte Astrid med et smil.
Men innerst inne visste hun allerede svaret.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
