Susanne hadde flyttet langt unna foreldrene sine, til en annen by. Der studerte hun for å få seg en utdanning. Etter endt utdanning traff hun en mann og giftet seg med ham. Søsteren hennes, Ingrid, ble boende igjen hjemme hos foreldrene. Ingrid hadde allerede rukket å gifte og skille seg to ganger. To sønner hadde hun, og de var alt for henne. Susanne og mannen hennes bodde i en leilighet han hadde arvet etter mormoren sin. I begynnelsen var det ikke enkelt for dem å få endene til å møtes. Ofte manglet det på penger. Og spesielt ble det krevende da de fikk barn. Etter hvert fikk de det likevel litt lettere. De klarte å spare noen kroner og kjøpte seg en toroms leilighet. Den pusset de opp og leide ut. Årene gikk. Datteren deres vokste opp og begynte på sykepleierskolen. Susanne og ektemannen planla å gi henne den utleide leiligheten så snart hun giftet seg.
I mellomtiden hadde Ingrids datter kommet inn på universitetet. Ingrid og foreldrene begynte å spørre Susanne om det var mulig at datteren hennes kunne bo midlertidig i leiligheten de leide ut.
Susanne hadde ikke hjerte til å si nei til søsteren sin. Niesen studerte, og begynte etter hvert å jobbe på en kafé. Snart møtte hun en gutt som fridde etter seks måneders forhold. Hun, Victoria, var også gravid. Da tok Susanne opp med Ingrid at hvis niesen hennes hadde tenkt å stifte familie, måtte hun begynne å se seg om etter en egen leilighet. Paret lovet å finne seg et nytt sted å bo. En måned senere ringte Victoria og ba om å få bli boende litt til, med løfte om å flytte etter bryllupet. I mellomtiden hadde også Susannes egen datter fått seg kjæreste, men de hadde ikke hjerte til å kaste ut Victoria, som var gravid.
De feiret bryllupet, og Victoria fikk et barn. Etter bryllupet sa Susanne tydelig ifra til familien at nå var det på tide å finne seg en leilighet, for den tilhørte datteren hennes. Hun skulle selv snart gifte seg. Men Victoria kom stadig med nye unnskyldninger: det fantes ingen gode leiligheter, barnet var sykt, eller noe annet. Til slutt byttet Victoria til og med nummer og sluttet å åpne døren. Selv ektemannen til Susanne kom på døren, og etter det påsto Ingrid at datteren hennes mistet melken etter besøket. Susanne og mannen hennes mistet tålmodigheten, og til slutt kastet de ut familien med et voldsomt oppgjør. Etterpå snakket ikke familien med Susanne på to år, og de gikk og undret seg over hvordan hun kunne være så kaldhjertet at hun kastet ut sin egen niese og et lite barn på gata.
