Dagbok, torsdag
Tidlig i dag fikk jeg øye på et rådyr som svømte inn mot Oslofjorden, ikke langt fra Nesodden. Det var et malingsspann på hodet, og sjansene for å komme seg i land virket små. Jeg sto der og følte meg maktesløs, men så bestemte jeg meg jeg kunne ikke bare stå og se på.
Jeg visste det ville være risikabelt, men jeg tok med bedøvelsespilene fra farens garasje og løp ned mot vannet. Heldigvis fikk jeg skutt den, og fikk den dratt opp i bilen min. Jeg kjørte rett til veterinæren, hvor rådyret fikk antibiotika og smertestillende, før det ble sluppet tilbake i skogen.
Da valget sto mellom å la det være eller gjøre noe, valgte jeg det siste. Jeg kastet meg uti og svømte bort til rådyret. Det var fryktelig slitsomt, og mange ganger var jeg i ferd med å gi opp, men jeg presset meg selv til å fortsette helt til vi begge nådde land. Rådyret var så utmattet at det ikke klarte å stå opp, så jeg bar det hele veien hjem til huset vårt på egne armer. Mamma ble helt overveldet da hun åpnet døren og så meg og det takknemlige rådyret bak.
Min raske beslutning reddet livet til rådyret, og snart stod hun trygt på land igjen. Hun var sliten, men ikke skadet, så jeg hjalp henne bort til et eng like ved, slik at hun kunne få hvile.
For å roe rådyret sang jeg “Vårsang” av Alf Prøysen, og merkelig nok virket det. Hun sluttet å svømme vilt rundt, og lot meg lede henne mot land.
Da vi endelig var på tørt land, hjalp jeg til med å sette på henne et bånd, og førte henne tilbake til skogen trygg og fri.
Det føles så fint å vite at rådyret ble reddet, og jeg håper hun holder seg unna flere trøbbel fremover.
