Ja, det er akkurat det som trengs! Han vil aldri forstå at det ikke er hans forlovede foran ham…
Ingeborg sto foran speilet i den dunkle gangen, og ansiktet hennes brøt seg opp i myke krusninger, som om hele ansiktet var laget av voks og kunne formes etter vilje. Fingerne var lange og tynne, hendene beveget seg langsomt opp til det rufsete håret, dro en lokk bak øret med forbausende forsiktighet. Inne i brystet bruste hjertet, ikke som vanlig, men urytmisk, som lyden av en flokk reinsdyr langt inne i tåken. Alt var nøyaktig slik hun hadde sett for seg: sminken, håret, selv måten hun hevet haken på. Hvis hun nå lånte Karines yndlingskjole, ville til og med moren ha nølt med å skille dem.
Tanken brant i henne, et merkelig sursøtt smil presset seg frem. Nervøst kastet hun et blikk på polarklokka på hylla – viserne gled søvnig mot det avgjørende tidspunktet. Om tjue minutter ville Eirik komme. Hele universet var dypt stille, mens hun prøvde å skyve dundrende uro unna. Alt måtte være perfekt ikke en bevegelse for mye, ikke én feil klang på stemmen! Hvis Eirik bare et øyeblikk anet ugler i mosen, ville planen hennes smuldre, som snøkrystaller på den første varme vårdagen. Da ville Karine, som alltid, stå igjen som vinnende søster.
Ingeborg dro pusten dypt, lot hendene falle tungt mot hoftene og gikk gjennom stua mot døra, som plutselig så ut til å være dobbelt så stor. I det ringeklokka sang sin falske, metalliske melodi, sto hun allerede i døråpningen, klar til å spille den fremmede rollen hun hadde øvd på i søvne. Hun åpnet døra, og der sto Eirik høy, med snøsmeltende øyne og den lyden av snufs i stemmen som hun pleide å høre i drømmene sine.
Hei, Eirik! sa hun, stemmen fyldig og kunstig varm, som fersk stekt brød på et kaldt kjøkkenbord.
Uten å vente, reiste hun seg på tå, som en måltrost foran en plen, og kysset ham på kinnet med leppene akkurat, nøyaktig som hun hadde sett Karine gjøre hundre ganger. Ikke mer, ikke mindre, nesten som et rituale, langsomt repetert i det indre. Ingen overflødige gester alt som i et manuskript hun ikke riktig skjønte hvem hadde skrevet.
Kom inn, vil du ha kaffe? tilbød hun, og hevet hånden med den innøvde vennligheten som om det var en hverdagskveld, ikke en storstilt operasjon med usynlige tråder mellom dem.
Gutten rynket brynene, ansiktet lagde små bølger, som om en vind blåste gjennom tankene hans, men etter en liten pause kom det et skjevt smil kanskje skjønte han, kanskje skjønte han ikke. Kanskje det bare var slik det føltes. Hva planla søsteren til forloveden hans? Hvorfor etterliknet hun Karine så omhyggelig? Nysgjerrig som et ekorn som fortsatt leter etter nøtter under snøen, trakk han på skuldrene og fulgte etter Ingeborg inn i leiligheten, der lukten av kaffe og gammel te blandet seg.
På kjøkkenet drev Ingeborg på med kaffetrakteren, la frem kopper, fat og sølvskjeer, mens kinnene hennes verket av det anstrengte Karine-smilet. Hun tvang pusten rolig, gjorde uvanlig plumpe bevegelser mens hun av og til kastet et blikk mot vinflasken en dyr flaske rødvin fra Vinmonopolet, den hadde hun spart lenge til nettopp dette øyeblikket. Flasken lyste som en rar og håpefull diamant i et hav av dagligdags.
Ingeborg visste Eirik ikke tålte vin særlig godt etter et lite glass pleide han å leke mer avslappet, som om han plutselig var i et eventyr. Hun trengte akkurat den lille bedøvelsen det aller minste svekket vaktsomheten hans.
Mens hun fiklet med trakteren, satte Eirik seg ved det runde bordet under den knirkende lampa. Armene hans var foldet, blikket hvilt analytisk og ironisk på henne, slik en border collie ser på ender som skal gjetes. Til slutt brøt han det teatralske stillheten:
Ingeborg, hvorfor gjør du alt dette? Og hvor er Karine egentlig? Hvis dette er en spøk, så, vel, den er ikke spesielt morsom.
Jenta ble stående i en rar bue, som om hun ventet på at en flyalarm skulle gå av. Forvirringen varte et sekund, men hun satte masken på igjen, lot stemmen veksle til den brilliante uanstrengt:
Hvordan skjønte du det, hvis jeg får spørre? Og, nei, det er ikke en vits. Det er mer som et eksperiment. Karine vet ingenting.
Eirik hevet et bryn, begynte å dreie kaffekoppen mekanisk mellom hendene som et løkkestein. Han nikket, nysgjerrig, men holdt det på avstand ville at hun skulle ut med alt selv.
Men dere er jo egentlig veldig ulike, selv om dere er tvillinger, sa han lavt og lente hodet på skakke. Hvordan er det mulig å forveksle dere?
Før hun svarte, tok han mobilen opp, tastet lynraskt en melding til sin forlovede: Hvor er du nå? Skjermen lyste opp ansiktet, men bleknet straks tilbake.
Så hva er egentlig eksperimentet ditt? spurte han igjen, la mobilen på bordet.
Ingeborg vred på seg på stolen, blikket båret dypt ned i tekoppen. Hun nippet forsiktig, og ordene kom ut, litt nervøst først, så med mer styrke:
Vi blir alltid forvekslet. Du sier at vi er forskjellige, men om vi går i like kjoler og har samme frisyre, så klarer ikke engang mor å se forskjell. Tenk deg det: vi har de samme klærne, flettene ser identiske ut vi er to dråper vann.
Stille et øyeblikk, som om minnene var såre, fortsatte hun:
Det er ubehagelig. Spesielt når det gjelder en du er glad i. Det har blitt mange rare situasjoner. En gang trodde min kjæreste at det var meg og gikk til Karine. Eller motsatt: Karine ville snakke med din venn, men han trodde visst hun var meg.
Kan dere ikke bare ha forskjellig frisyre? Eirik lente seg nærmere, husket godt samtalene med Karine; hun hadde sagt at Ingeborg var fullstendig allergisk mot å endre på utseendet. Nesten som om hun likte å forveksles, og Karine bøyde seg bare for det.
Ingeborg smilte skjevt, rynket nesa så hun nesten liknet et lekekosedyr.
Det er ikke interessant, ristet hun på hodet. Vi har sverget å ikke forandre fasongen før vi er ferdig på universitetet. Det er som en uskreven lov mellom oss. Og hun stoppet kort, leppene krøllet til et lurt smil, noen ganger er det nyttig! Lærerne klarer aldri å holde oss fra hverandre.
Hun lo, kort og høylytt, av hvordan de kunne vri seg unna selv universitetets tørreste byråkrati.
Mmm, skjønner, svarte Eirik, og i det samme blinket mobilen hans, tikkende som en klokke i tåkehavet. Han leste raskt, nikket til seg selv. Karine er på vårt stamsted, skriver hun. Vet visst ikke noenting.
Han løftet blikket, så på Ingeborg, og i det blå lyset i øynene hans var det noe mykt.
Slapp av, jeg kommer ikke til å si noe til Karine om eksperimentet ditt. Jeg skjønner hvorfor du vil gjøre dette. Jeg vil ikke at det skal bli dårlig stemning mellom dere på grunn av min skravling.
Ingeborg pustet sakte ut, skuldrene sank litt. Hun smilte, ikke bare utvortes.
Takk, Eirik. Du er virkelig en god fyr.
Da sees vi, sa han, reiste seg, og stolen knirket som gammelt treverk mot gulvet. Bedre jeg kommer meg før Karine blir urolig.
Døra lukket seg bak ham med et lavt smell, og Ingeborg ble alene. Stillheten flatet seg tyngende ut over rommene. Hun sank ned ved kjøkkenbordet, knuget i kanten på duken til knokene ble hvite. Hva hadde hun gjort galt? Hvorfor gjennomskuet han henne så lett? Hele planen, disse kaleidoskopisk planlagte stegene, lignet gammelt, vått papir. Hvorfor gikk det alltid slik Karine vant, uansett hvor hardt hun prøvde?
Tankene malte kaotiske sirkler i hodet, mens hun driftet tilbake til dengang Eirik første gang dukket opp han var som en vindskeiv gran, sta og myk på en gang. Hver gang han var i nærheten slo hjertet hennes uregelmessig, hendene svettet, og hver replikk ble skrevet og omskrevet i hodet, tusen ganger. Men hver gang trakk hun seg: redd for avvisning, redd for å ødelegge balansen mellom henne og Karine.
Karine, derimot hun bare tok ham med hjem en dag, som om det var en melkekartong. Dette er Eirik, sa hun, og foreldrene blomstret, kastet gratulerende blikk allerede før hun hadde hengt fra seg jakka.
Ingeborg husker kvelden ned til minste detalj. Hun stod i døra til stua, så Eirik lo lavt med familien, svarte silkemykt på mors spørsmål, nikket med til fars tørre vitser. Inne i henne raste stormen, mens ansiktet hennes var urørlig. Han burde jo vært med henne! Hun var jo den som hadde vært først, følt først! I ukene og månedene som kom, så hun for seg hvordan han og Karine vandret gjennom Oslos gater, hånd i hånd, i det fjerneste hjørnet av kafeene, mens hun selv satt igjen med bøker og oppvask. Karine bare tok, tok det hun ville ha. Uten å ane hva det kostet.
Hun pustet sakte, hender klamret hardt rundt stolen. Hvordan skulle hun håndtere det? Hvordan slippe alt hun bar på, uten å miste seg selv?
Alt gjennom oppveksten hadde Karine vært som nordlyset over Lofoten entusiastisk, elsket å le, snakket lett med alle. Hun elsket fester, venner, latter men hun slet likevel ikke med universitetet. Alltid topp karakterer, uten noe slit. Ingeborg følte seg anspent og innestengt i hennes nærvær hun foretrakk en bok, en rolig kveld med te og fortrolige samtaler. Da Karine ville ha henne med ut, takket hun oftest nei. Jeg har ikke tid til slikt tull, erklærte hun stolt, og tenkte at prestasjon var den sikre veien til respekt. Men etter hvert lurte hun kanskje det var feil likevel? Hvis hun bare hadde vært litt mer som søsteren sin, ville Eirik kanskje lagt merke til henne også.
Karine var naturlig sentrum, lik det varme glødet fra en peis hun stresset aldri med å bli likt, hun bare var. Ingeborg tenkte for mye, gruet seg for alt, og ble alltid den som sto lengst ut i skyggen.
Så kom dagen Karine annonserte forlovelsen med en glitrende latter over middagsbordet. Familien lyste opp, og Ingeborg smilte det tomme smilet, gratulerte søsteren, men på innsiden føltes det som hele verden falt fra hverandre.
Lite søvn og evig grubling til slutt fikk hun en plan. Eirik skulle se henne som Karine. Kanskje han ville falle for hennes sjarm, og så skulle Karine ta dem på fersk gjerning så ville alt kollapse. Ingen skulle få Eirik. Det var rettferdighet.
Alt ble tilrettelagt; vinen, detaljene, replikkene, vinkelen på lyset Ingeborg øvde på gestene, på måten Karine lo og vippet med håret.
Og så skjedde det hennes dag, henne finale. Men Eirik skjønte det straks alt smuldret før hun rakk å puste dypere.
Nå satt hun i det tomme, gule lyset, et hjørne av duken knuget i hånden. Planen som skulle forandre alt, forsvant som snø i mai. Uroen vokste tiden krøllet seg, bryllupet nærmet seg. Hun måtte finne på noe nytt. Snart. Før det ble for sent.
***************
Noen uker senere, en ettermiddag som hang som lav tåke, satt hele familien samlet rundt det store spisebordet, og Karine, glinsende lykkelig, kunngjorde: Hun ventet barn. Ordene hennes var eggeskjøre, stemmen skalv av glede, da hun fortalte hvor etterlengtet dette barnet var. Foreldrene brast i tårer, velsignet og strøk henne over skuldrene.
Ingeborg satt der, urørlig, hendene rundt en nå iskald tekopp. Prøvde desperat å holde ansiktet nøytralt, presset frem små smil mens noe inne i henne vred seg av smerte. Hver setning, hver entusiastisk glød i foreldrenes øyne, stakk som usynlige nåler gjennom huden.
Hun så for seg hvordan alt kom til å bli: Familien ble samlet, Eirik en selvfølgelig del, de feiret, lo, holdt Karine i hånden mens magen vokste mer dag for dag. Ingeborg visste ikke hvordan hun skulle bære det. Hun klarte ikke tanken hver gang hun så Eirik, visste hun at han tilhørte søsteren.
Hun bar rundt på tankene som steiner i lomma. Hun måtte gjøre noe. Forandre alt. Nå, før det gikk for langt.
En desperat plan steg plutselig frem, på samme måte som om natta snur himmelen opp ned: Hva om barnet ikke kom? At sorgen rev alt i stykker? Det var rått, umenneskelig, men det var den eneste måten hun så. Hun visste om en bekjent lege som, for noen tusen kroner, kunne ordne en pille som fikset saken ikke kriminelt, men nok til å forvride skjebnen.
Et underlig smil glitret flyktig over ansiktet hennes. Karine fanget det, men trodde det var et tegn på glede. Gleden varer ikke evig, tenkte Ingeborg tørt, stirret på Karine og Eirik fremtidens forsvinnende punkt i horisonten.
*************
Vil du ha juice? spurte Ingeborg stille, med stemme så flat og dagligdags som snø som faller vertikalt rett utenfor vinduet. Hun tvang frem smilet, det vennlige som lignet så på det hun hadde øvd foran speilet. Jeg kjøpte den typen du liker best.
Så snill du er, Karine smilte, tok forsiktig rundt hånden til Ingeborg. Du er virkelig verdens beste søster.
Ingeborg stivnet et sekund, men tok seg fort sammen.
Fint, jeg henter det, svarte hun. Stemmen hadde et mykt drag ingen la merke til.
Innerst på kjøkkenet åpnet hun kjøleskapet, fant fram juicekartongen, skjenket glasset. Fingrene fisket etter pillen i lommen. Den var der, liten og anonym i hånden. Hun ble stående. Blikket vekslet mellom glasset og pillen. Hun så for seg Karine som lo, foreldrene i glede, Eirik som holdt henne om livet…
Var hun i stand til dette? Kunne hun gjøre noe så mørkt mot søsteren sin? Hjertet vrengte seg. Dette var verre enn kald vintervind. Tankene kretset; hun gjenkjente seg selv knapt.
Nei. Dette var ikke henne. Dette… dette hørte ikke til i hennes liv.
Sakte løste hun opp grepet, slapp pillen ned på benken. Trakk pusten, ristet lett.
Ingeborg? Går det bra? Karines stemme var nær, og hun sto allerede i døråpningen med oppriktig uro i blikket. Du ser så blek ut! Skal jeg ringe lege?
Ingeborg møtte søsterens blikk, og i det lyset så hun varmen, kjærligheten hun tidligere alltid overså ømheten og troen på søsterskapet. Hun så hvordan de hadde støttet hverandre fra barndommen, uansett hva.
Nei, bare litt svimmel, svarte Ingeborg og smilte anstrengt, men ordene kom egentlig av seg selv. Nå har jeg juice til deg. Jeg lager meg en kopp te, og så kan vi bare slappe av litt.
Hun satte tekoppen under springen, hendene dirret lett fortsatt, som om en dyp kulde gikk gjennom henne. Hele henne føltes som bak et slør av snø, alt gikk langsomt. Tankene danset tilbake til øyeblikket med pillen. Hun hadde vært så nær men plutselig skjønte hun: det er så altfor lett å la mørket vokse under huden, hvis man aldri slipper lyset inn.
Hun lot tebladene synke ned i det varme vannet. Lukten minnet henne om barndom. Karine drakk juicen og pratet om de små ting, helgens planer. Ingeborg svarte, små smil, korte replikker men inni vokste det nye: ikke lettelse, ikke glede, men en rolig besluttsomhet.
Dette måtte ta slutt. Hun ville ikke at sinne og misunnelse skulle styre henne mer. Hun måtte tørre å innrømme for seg selv: hun trengte hjelp. Og det var ingenting å skamme seg over.
Hva tenker du på? Karine lente hodet, så vennlig på søsteren. Du virker så stille i dag.
Bare mye å gjøre med studiene, Ingeborg smilte bredere. Kanskje jeg burde snakke med noen for å få litt orden på ting.
Karine nikket, fornøyd. De snakket videre, om lørdagskos og søndagsturer. For første gang kjente Ingeborg at hun kunne ta et nytt valg, at ikke alt måtte gå i gamle spor.
Hun skulle ikke la mørket rå, men begynne å slippe inn lyset. Sette ord på hvordan alt føltes, snakke med noen, kanskje med en profesjonell ikke late som om alt var greit, men være ærlig: Jeg har gått meg vill. Jeg vil finne veien tilbake.
************
Karine fikk en jente, så vakker som de små, eventyrlige fostrene som danser på nordlysnetter. Den natten hun ble født var luften blålilla over byen, og allerede morgenen etter så familien den nyfødte gjennom vinduet på Ullevål. Liten, mørkhåret, med knudrete hender og rynkete panne. Hun sov i ulltepper og alle smeltet av de første grimasene.
De første dagene hjemme var som å gå i en skog av undring og tepper. Karine og Eirik byttet på å våke ved senga, lærte å skifte bleier, vugge og synge. Bestemor kom med hjemmestrikkede sokker, bestefar fortalte alle om barnebarnet på nærbutikken over rykende kaffe.
Særlig tanten Ingeborg tilbrakte stadig mer tid der. Hun kom først for å hjelpe, så ble hun værende for kosens skyld. Hun holdt den lille, lagde middag, handlet melk og bleier. Hun studerte de bittesmå fingrene, blåste forsiktig på kinnet, og hver gang barnet smilte tannløst da smeltet også isen inne i henne.
Etter hvert løftet hun henne selvsikkert på armen, nynnet sanger hun fant på selv. Hun kjøpte små plagg med broderte hjerter og bjørner. Hun satte seg på gulvet og laget teselskap med lekekopper, leste billedbøker, lærte den lille å si tante. Da jenta lærte å gå, heiet Ingeborg henne frem, klappet, lo, var stolt som aldri før.
Karine så alt og var dypt takknemlig. En kveld, etter at barnet hadde sovnet og Ingeborg ryddet lekene, gikk Karine bort og hvisket:
Takk. Jeg ser hvor mye du elsker henne. Det betyr så mye at hun har deg.
Ingeborg ble rød, lo mykt. Hun hadde ikke trodd at kjærligheten skulle komme slik, som drømmer drysset ned fra skyer.
I den lille jentas lyse latter og varme omfavnelse fant Ingeborg endelig det hun hadde manglet: å høre til. Og hun forsto ofte gir livet de sterkeste gavene når man tør å slippe taket på det gamle, og åpner armene for det ukjente lyset.
