Missunnelse på grensen
Ja, akkurat slik! Han vil aldri skjønne at det ikke er hans forlovede som står foran ham…
Inger sto foran speilet, og gransket nøye sitt eget speilbilde. Hun løftet hånden sakte og skjøv en uregjerlig hårtust bak øret. Hjertet slo litt raskere det hun så foran seg, overgikk alle forventninger! Sminken, frisyren, ansiktsuttrykket alt var kopiert ned til de minste detaljer, nesten uhyggelig nøyaktig. Inger holdt pusten et øyeblikk la hun til søsterens yndlingskjole, ville til og med moren deres hatt problemer med å skille dem på sparket.
Tanken fikk henne til å smile, men straks kastet hun et blikk på klokken over bokhyllen. Viseren nærmet seg ubønnhørlig det avtalte tidspunktet om snaue tyve minutter ville Pål være på døren. Inger kjente nervøsiteten krible i magen. Alt måtte være perfekt ingen overflødige bevegelser, ikke en eneste feil tone! Oppdaget Pål at noe var galt, ville hele hennes nøye planlagte opplegg falle sammen på et blunk. Og da ville søsteren igjen gå seirende ut, som så mange ganger før.
Hun trakk pusten dypt for å dempe skjelvingen i fingrene og gikk mot døren. Idet ringeklokka lød, sto Inger allerede klar, parat til å innta rollen. Hun åpnet og smilte varmt, nesten svevende, med vennlige gnister i blikket.
Hei, Pål, sa hun mykt med dempet stemme, som om hvert ord var valgt på forhånd.
Før han rakk å svare, løftet hun seg på tå og kysset ham lett på kinnet. Alt skulle være nøyaktig slik hun hadde øvd inn verken mer eller mindre. Ingen spontane bevegelser, bare etter planen.
Kom inn, vil du ha kaffe? spurte hun, smilende og inviterte ham inn. Stemmen lød ledig og omsorgsfull, som om dette bare var en helt vanlig hverdagskveld.
Et øyeblikk rynket Pål brynene, som om han prøvde å tolke et skjult budskap. Men etter et sekund flakket et lite smil over ansiktet hans han skjønte plutselig hva som foregikk. Dette pirret bare nysgjerrigheten hans mer. Hva hadde søsteren til hans forlovede i tankene? Hvorfor la hun sånn flid i å utgi seg for å være Lise? Han valgte å spille med og nikket, før han fulgte Inger inn i leiligheten.
Inger stresset rundt på kjøkkenet. Kinnene verket allerede av den myke, nærmest engleaktige masken hun tvang seg til å bære. Hun la kopper, skåler og skjeer utover bordet, og kastet blikk mot spesialvinen som ventet på hylla. Den skulle hun finne frem når tiden var inne kanskje ville Pål da løsne litt.
Hun visste at Pål sjelden drakk, alkohol passet ham dårlig. Men i en hyggelig atmosfære, med trivelig selskap, hendte det at han tok et enkelt glass. Akkurat det hun ønsket. Hun trengte virkelig at han slappet litt av, senket guarden da ville hun kanskje klare å gjennomføre alt til endes.
Mens hun ordnet med kaffetrakteren, satte Pål seg, la armene i kors og betraktet henne nysgjerrig og en smule ironisk. Til slutt brøt han stillheten:
Inger, hva er vitsen med alt dette? spurte han rolig. Og hvor er egentlig Lise? Om det er en spøk, er det ikke spesielt morsomt.
Hun stivnet et øyeblikk, men fant fort roen og svarte med et anstrengt smil, latet som stemmen var lett og ledig:
Hvordan avslørte du meg, hvis jeg får spørre? Og nei, det er ikke en spøk. Dette er mer et eksperiment. Lise vet ingenting.
Pål løftet knapt synlig det ene brynet og snurret kaffekoppen mellom hendene. Han lurte på hva Inger egentlig planla, men skjulte nysgjerrigheten han ville la henne komme videre selv.
Dere er jo veldig forskjellige, selv om dere er tvillinger, sa han tenksomt, mens han vippet på hodet. Hvordan kan noen blande dere?
Før hun rakk å svare, tastet han raskt en melding til forloveden på mobilen og la den så vekk.
Og hva er egentlig poenget med eksperimentet ditt? spurte han igjen.
Inger vred litt på seg, så ned i tekoppen og tok en forsiktig slurk, før hun plutselig begynte å forklare med et sjeldent, nesten fortvilet engasjement:
Vi blir ofte forvekslet. Du sier vi er ulike, men til og med mamma klarer ikke skille oss når vi går likt kledd. Tenk deg samme kjole, samme frisyre da er vi prikk lik.
Hun ble taus en stund, så ut som hun mintes noe vondt fra tidligere, men fortsatte:
Noen ganger er det… vondt. Særlig når det gjelder kjærlighet. Forvekslingene har gitt noen pinlige episoder. Engang skulle kjæresten min møte meg, men endte opp med å snakke med Lise, hun sto nærmest møteplassen. Eller motsatt Lise ville ta kontakt med vennen din, men han forvekslet oss og fortalte henne noe hun virkelig ikke ville vite.
Men hvorfor ikke endre på frisyren? foreslo Pål. Han husket at Lise hadde sagt Inger var mot all forandring av utseende at hun likte denne forvekslingen, og at Lise bare tilpasset seg.
Inger rynket nesen, nærmest vemodig.
Det ville vært for kjedelig, svarte hun og ristet på hodet. Vi lovte hverandre å ikke endre stil før vi var ferdig med universitetet. Det har blitt en regel. Og… hun smilte lurt, det hender det lønner seg. Lærerne blander oss også.
Hun lo trillende, fornøyd med hvor lett de kunne omgå strenge regler.
Jeg ser, sa Pål, og da pep telefonen. Han leste kjapt på skjermen og nikket for seg selv. Lise venter på meg på stamkafeen. Hun aner ikke hvor jeg er akkurat nå.
Han så smilende på Inger.
Ikke bekymre deg, jeg skal ikke røpe eksperimentet for henne. Jeg skjønner at du vil beskytte søsteren din. Jeg har ikke lyst til å så splid mellom dere.
Inger pustet merkbart ut, smilte takknemlig og nikket.
Takk, Pål. Du er godhjertet.
Vi sees, sa han mens han reiste seg. Jeg får komme meg avsted, så Lise ikke blir urolig.
Døren lukket seg med et svakt klikk, og Inger ble stående alene. Stillheten i leiligheten var plutselig trykkende som om alt stanset, og bare hun var tilbake, alene med sitt bitre nederlag. Hun falt tungt ned på stolen, knuget bordkanten. Hvorfor gikk det galt? Hvorfor gjennomskuet han henne? Hvorfor falt planen sammen, til tross for all innsatsen og forberedelsen?
Tankene fløy tilbake til første gang Pål kom inn i livet deres. Allerede fra første øyeblikk var Inger betatt av smilet hans, den lette måten han snakket på, den trygge utstrålingen. Hver gang han var i nærheten, banket hjertet dobbelt, hendene ble klamme. Hun hadde drømt om samtaler med ham, forestilt seg latteren deres sammen… Men hver gang holdt noe henne tilbake frykt for avslag, usikkerhet, redselen for å bryte balansen mellom henne og søsteren.
Lise var så mye modigere. Hun tok bare Pål med hjem en dag liksom tilfeldig: “Dette er Pål,” sa hun med et smil, og foreldrene jublet, takknemlige for at datteren hadde en så hyggelig ung mann.
Inger husker kvelden i detalj. Hun sto i døråpningen og så Pål slappe av med familien hennes, lo av farens vitser, svarte høflig på morens spørsmål. Inne i Inger stormet det, men ansiktet var vennlig og rolig. Så vanskelig det var å late som om alt var greit!
Han måtte jo vært hennes! Det var hun som la merke til ham først, kjente den elektriske stemningen dag ut og dag inn tenkte hun på ham, drømte om et liv sammen… Men Lise bare grep sjansen, uten å ane noe om søsterens følelser.
Inger trakk pusten dypt for å stagge sitringen i sine egne hender. Hun visste at disse tankene måtte ikke få overtaket. Men hvordan gå videre når alt inni gjorde vondt?
Søsteren hadde alltid hatt lett for å få guttas oppmerksomhet. Lise var som ei solstråle glad, impulsiv, med et smittende smil. Hun elsket liv og røre og hadde alltid tid til venner og fest, men klarte likevel merkelig nok å gjøre det bra på universitetet.
Inger derimot var innadvendt, forsiktig, vant til å tenke seg grundig om før hun handlet. Hun foretrakk en bok i sofaen eller en rolig samtale med noen få. Når Lise inviterte henne ut, sa hun som regel nei: “Jeg har ikke tid til sånt.”
Nå, i ettertid, tenkte Inger ofte om hun hadde gjort feil. Burde hun sagt ja en gang, gått på en fest, slått av en uforpliktende prat? Kanskje ville Pål fått øye på henne da den seriøse, målrettede som visste å ta ansvar. Men han falt for Lise impulsiv, men uimotståelig…
Dypest inne visste Inger at det ikke bare handlet om stil. Lise fikk folk til å føle seg vel uten å anstrenge seg, var alltid seg selv. Inger derimot overtenkte, fryktet å si feil, og forsvant dermed bak søsteren.
Disse tankene ga henne aldri ro. Hun prøvde å trøste seg med at ansvarlighet en dag ville bli verdsatt. Men når mørket falt og stillheten senket seg, så hun for seg hvordan alt kunne vært om hun turte å slippe seg mer løs.
Kvelden Lise fortalte at hun skulle gifte seg, brast noe inni Inger. Hun smilte tappert, tok imot lykkeønskninger, men inni føltes det som et totalt tomrom.
De neste dagene fikk hun ikke sove. Hun veide alle mulige utveier, og til slutt kom hun opp med en plan hun syntes var genial.
“Hvis Pål ser meg i stedet for Lise, om han lar seg friste… Og så går Lise inn på oss. Da er alt ødelagt og ingen av oss får ham. Det er bare rettferdig.”
Hun la opp ruten kjøpte den vinen Pål iblant nøt, øvde på bevegelser og replikker, til og med hvordan lyset skulle falle i rommet. Hun kopierte alt fra Lise: smilet, håndbevegelsene, til og med måten søsteren kastet håret bakover.
Dagen for “operasjonen” kom. Inger var så nervøs at hendene var klamme og stemmen borte. Likevel holdt hun ut. Alt gikk etter planen, inntil Pål straks da han kom inn så hvem hun var.
Det falt sammen. Istedenfor å falle for hennes sjarm, gjennomskuet han henne, avsluttet vennlig og bestemt, og dro straks til den ekte forlovede.
Nå satt Inger igjen på rommet sitt, stirrende ut i luften. Planen, som hun så på som vanntett, smuldret bort på minutter. Uroen vokste: Tiden gikk, bryllupet nærmet seg, og hun hadde ikke funnet noen løsning.
“Jeg må finne på noe nytt,” sa hun til seg selv, grep nervøst tak i duken. “Før det er for sent.” Fragmenterte tanker flyttet seg men ingen plan føltes trygg nok. Hun innså at neste gang måtte hun gjøre det enda grundigere en ny sjanse ville hun neppe få…
**************
Noen uker senere samlet Lise alle rundt det store spisebordet og fortalte rørt og lykkelig at hun var gravid. Øynene hennes strålte, stemmen skalv mens hun snakket om gleden. Foreldrene smilte og gratulerte, spurte og drømte om fremtiden.
Inger satt stille med en kopp te hun hadde glemt å drikke. Hun tvang frem et nøytralt uttrykk, smilte og nikket men inni gjorde alt vondt. Hver setning, hvert glimt av glede, stakk som små nåler.
Hun forestilte seg det som ventet: Felles middager, Pål som ektemann, fester hvor han strøk Lise over magen, lo med familien, delte alt. Inger malte bildene for seg selv, og hver eneste én føltes uutholdelig. Det å se ham hver gang, vite at han aldri skulle tilhøre henne det taklet hun ikke.
Tankene raste noe måtte gjøres, før alt ble ugjenkallelig. Fort, før det var for sent.
En ny plan tok form i hodet hennes kald, kynisk, men så logisk der og da. Hva sårer vel mer enn tapet av et etterlengtet barn? Det var grusomt å tenke, men hun klarte ikke stoppe tankene. Hun visste om en lege, for noen tusen kroner kunne han skaffe riktige medisiner. Ingenting ulovlig, bare et middel som kunne gi komplikasjoner…
Hun lo tørt, nesten uhørlig, men med en mørk besluttsomhet. Lise sendte et lykkelig blikk til henne, overbevist om at søsteren delte gleden.
“Deres lykke blir ikke langvarig,” tenkte Inger, med is i blikket allerede klar til å gå den mørke veien…
************
Vil du ha eplejuice? spurte Inger rutinemessig, med tonen hun hadde trent på. Jeg kjøpte din favoritt.
Tusen takk! svarte Lise med hjertelig glede, grep hånden hennes og klemte den. Du er virkelig verdens beste søster!
Inger ble stående stille, noe rørte seg inni henne. Men hun samlet seg fort.
Jeg skal hente den, svarte hun, med en stemme nesten uten vibrasjoner.
På kjøkkenet tok hun frem kartongen og fylte glasset. Hånden gled mot lommen, hvor tabletten ventet. Hun knuget den. Så stoppet hun brått.
Hva var hun i ferd med å gjøre? Hun så fra glasset til tabletten. Bilde på bilde suste gjennom hodet Lise leende, familien lykkelige, Pål som holdt kona sin i hånden…
Var hun virkelig i stand til å gjøre noe så lavt? En ekte forbrytelse? Alt inni henne knøt seg i avsky.
Nei! Dette var ikke henne. Dette var en mørk skygge. Hun kunne ikke. Ville ikke.
Hånden slapp tabletten. Den falt stille mot benken. Inger trakk pusten dypt, kämpende med skjelvende fingre.
Inger? Er du OK? Lise sto plutselig i døren, så urolig på søsteren. Du er så blek! Skal jeg ringe legen?
Inger møtte blikket hennes og for første gang så hun det hun hadde oversett: ekte kjærlighet og tillit, at de betød noe for hverandre. Så sabla enkelt, så selvfølgelig, og så dyrebart.
Bare litt svimmel, svarte hun med et stivt smil. Jeg har fikset juice til deg. Skal bare ta meg en kopp te, så kommer jeg inn.
Hun vendte seg mot vasken, fylte vann i koppen. Hendene dirret, men hun lot som ingenting. Hver bevegelse krevde innsats som å gå gjennom en tykk tåke.
Følelsene stormet fortsatt. Hun tenkte tilbake på øyeblikket da hun nesten krympet grensene sine. Så nært hadde hun vært til å gå for langt. Så lett kan man falle når man gir mørke tanker for mye plass.
Inger helte teblader i koppen, fylte med kokende vann. Den gode duften roet henne noe den hørte liksom til der. Hun så på Lise som nippet til juicen, pratet om helgen. Tubby og trygg. Og vonde tanker fikk ekstra styr.
“Hvordan kunne jeg? Dette er jo Lise. Min egen søster.”
Hun skjønte klart dette var ikke bare en innskytelse. Det hadde bygget seg opp i årevis misunnelse og bitterhet presset sammen. Og denne klumpen nesten hadde fått henne til å gjøre det utilgivelige.
Inger pustet dypt, prøvde å dempe skjelvingen. Hun måtte innrømme det hadde gått for langt. Følelsene ropte etter hjelp, ekte hjelp. Kanskje måtte hun snakke med noen som så alt utenfra.
Hva tenker du på? Lise gløttet på henne, smilende. Du er så stille i kveld.
Å, bare mye jobb for tiden, svarte Inger, og presset fram et bredere smil. Kunne kanskje trengt noen råd om organiseringen.
Det var ikke hele sannheten, men Lise nikket fornøyd og fortsatte samtalen. Inger svarte med korte replikker. Inni henne vokste det frem noe nytt ikke lettelse, men vilje.
Aldri mer skulle hun la mørket styre henne. Ikke la misunnelse trenge seg inn igjen! For det stod for mye på spill søsterskapet, indre ro, hele fremtiden.
Første skritt var innrømmelsen hun trengte hjelp. Ikke skamme seg, men si til seg selv og kanskje til noen andre: “Jeg trenger det. Jeg vil forandre meg…”
************************
Lise fikk en nydelig datter, som raskt ble familiens midtpunkt. Den lille jenta ble født en rolig juninatt, og om morgenen fikk besteforeldrene se henne gjennom vinduet på barselavdelingen. Liten og lubben, med mørke vipper og myke kinn, sov hun i lune tepper, og ingen kunne holde smilene tilbake.
De første hjemmedagene fløt over i rørende øyeblikk. Lise og Pål vekslet på å bysse henne, lære seg å stelle og mate. Foreldrene kom med poser av babytøy og leker, bestemor strikket søte sokker, bestefar skrøt til naboene at han nå hadde fått barnebarn.
Men midt oppi det hele var det én som elsket det lille mennesket med et helt spesielt hjerte tante Inger. Etter at alt hadde snudd i henne, tilbrakte hun stadig mer tid med niesen. Først kom hun bare for å hjelpe: holde babyen så Lise kunne hvile, lage middag, stikke innom butikken. Men snart ble hun lenger beundret små fingre, moret seg over rynkete panne, eller glitret av glede over det tannløse smilet.
Inger ble trygg med henne, bysset og sang sanger hun selv fant på. Hun kjøpte små klær med broderte blomstermotiv, blåe sett med bjørner begeistret for hvert favorittplagg.
Med tiden ble Inger mer enn en tante; hun ble en sann venn. Hun arrangerte teselskap med lekeservise, leste fargeglade bøker, lærte niesen nye ord. Da hun begynte å gå, holdt Inger hånden, jublet for hvert skritt og klappet når hun nådde målet.
Lise så det sterke båndet og var oppriktig takknemlig. En kveld, mens babyen sov og Inger samlet leker, kom Lise bort og sa stille:
Takk. Jeg ser hvor mye du elsker henne. Det betyr alt for henne å ha en tante som deg.
Inger smilte sjenert. Hun hadde ikke ventet at dette fellesskapet skulle gi henne så mye glede. I latteren, de første ordene, tilliten fant hun endelig noe hun alltid hadde savnet: nærhet, varme og betingelsesløs kjærlighet.
Nå, når hun ser på den glade niesen sin, skjønner hun at livet av og til gir gaver vi ikke forventer. Og ofte er det nettopp gjennom omsorg for andre at vi finner veien til egen ro og lykke…
