Dagbok, 15. mars
Det startet på forelesningen i dag. For første gang lyste mobilen min opp blodrød, midt under økonometriforelesninga. Det var ikke bare skjermen hele skallet, den gamle, slitte «mursteinen» min, var plutselig nærmest glødende innenfra, som en trekullstump med ild i seg.
Truls, det der ser ikke bra ut, hvisket Martin fra nabopulten og flyttet armen sin vekk. Jeg har jo sagt: slutt å laste ned de derre piratgreiene.
Foreleseren tegnet ett eller annet på tavla, folk kniste og småsnakket, men det røde lyset skinte gjennom dongerijakka mi. Mobilen vibrerte ikke sånn huggende og kjent, men jevnt, som et bankende hjerte.
«Oppdatering tilgjengelig», stod det plutselig på skjermen da jeg dro den opp av lomma. Under teksten: et nytt app-ikon, en svart sirkel med en tynn, hvit figur kunne ligne på en runebokstav, eller kanskje en stilisert M.
Jeg blunket. Slike minimalistiske ikoner hadde jeg sett hundrevis av moderne font, rent uttrykk, akkurat som alle andre. Men jeg fikk en uro, som om appen stirret tilbake på meg.
Navn: «Mirra». Kategori: «Verktøy». Størrelse: 13,0 MB. Ingen vurderinger.
Last ned, hvisket noen fra høyre.
Jeg rykket til. På høyre side satt bare Ingvild, fordypt i notatene sine. Hun løftet ikke blikket.
Hva sa du? spurte jeg.
Sa ingenting, svarte hun og så opp, irritert.
Stemmen jeg hadde hørt var hverken mannlig eller kvinnelig, verken lyd eller ekte hvisking. Den var plutselig bare der, i hodet mitt, nøyaktig som en pushvarsel.
«Last ned», sa den igjen og i det samme poppet det opp en knapp: «Installer».
Jeg svelget. Jeg har alltid vært nysgjerrig, melder meg på alle betaer, roter i innstillinger folk flest ikke vet om. Men dette var merkelig til og med for meg.
Fingeren min trykket nesten av seg selv.
Det hele installerte seg på et øyeblikk som om appen bare hadde ventet på tillatelse. Ingen registrering, ingen krav om Google-konto, ingenting. Bare svart skjerm og én linje: «Velkommen, Truls».
Hvordan vet du navnet mitt? sa jeg lavt.
Foreleseren snudde seg og sendte meg et blikk over brillene.
Unnskyld meg, unge mann, hvis du er ferdig med samtalen med telefonen, kan du komme tilbake til tilbud- og etterspørselsmodellen nå?
Folk lo. Jeg mumlet et sorry og la mobilen under pulten, men blikket mitt klamret seg fast til skjermen.
«Første funksjon tilgjengelig: Sannsynlighetsforskyvning (nivå 1)».
Under teksten lå det en knapp: «Aktiver». Med små bokstaver sto det: «Obs: bruk kan endre hendelsesforløp. Mulige bivirkninger.»
Jaja, sa jeg lavt, og snart signerer jeg vel med blod også.
Men nysgjerrigheten vant. Sannsynlighetsforskyvning? Hørtes like klikkvennlig ut som et lykkespinnhjul spam, datatyveri, kanskje noen popups med «du har vunnet en iPhone».
Men lyset i mobilen forsvant ikke. Apparatet var varmt, nesten hett levende, på et vis. Jeg skjulte det under notatblokka, snek meg til å trykke «Aktiver».
Skjermen flakket, som vann i vind. For et øyeblikk ble verden stille, fargene fikk dypere metning. I øret et fjernt klirr, som om noen drar en finger rundt kanten av et krystallglass.
«Funksjon aktivert. Velg mål.»
Så dukket et skrivefelt opp: «Beskriv ønsket utfall (kort)».
Jeg frøs. Dette kunne ikke lenger være tilfeldig. Jeg snudde meg. Foreleseren gestikulerte foran tavla, Ingvild skrev iherdig, Martin tegnet stridsvogn i margen.
«Vel,» tenkte jeg, «skal vi teste.»
Jeg tastet: «Ikke bli spurt i dag.» Fingrene skalv. Trykket OK.
Et lite sug i magen, som når heisen slipper et millimeter. Et øyeblikk mistet jeg pusten, så gikk alt tilbake.
«Sannsynligheten justert. Funksjonsbruk: 0/1.»
Så, hvem står for tur sa foreleseren og kikket i lista.
En klump av is satte seg i magen. Jeg var alltid den som ble spurt når jeg aller minst skulle ønske det.
Strøm? Nei, alltid for sein. Da
Hun stoppet ved navnet til Ingvild.
Nilsen. Kom frem.
Ingvild stønnet, samlet sakene og gikk rødmende til tavla.
Jeg satt urørlig igjen, helt nummen i beina. «Det funka. Fy fader, det funka.»
Da jeg gikk ut fra universitetet, var jeg som etter en festival ør, sakte, tom. Marsvinden lekte med rusk og papir, asfalten skinte av pytter, og en tung grå sky hang truende lavt over trikkeholdeplassen. Jeg kløp fast i mobilen.
Appen «Mirra» var plutselig bare et vanlig ikon igjen. Ingen rating, ingen omtaler. I innstillingene ingenting, ingen databruk, ingen cache. Bare én ting var sikkert: Jeg så at verden hadde rykket seg. At alt hadde endret seg.
«Kanskje flaks», prøvde jeg å si til meg selv. «Hun skulle muligens spørre Nilsen uansett. Husket kanskje på Strøm akkurat i siste øyeblikk.»
Men innerst inne spiret en annen tanke: Hvis det ikke er tilfeldig
Mobilen plinget. Ny varsel: «Ny oppdatering for Mirra (1.0.1) tilgjengelig. Vil du installere nå?»
Raskt levert, mumlet jeg.
Jeg trykket på «Les mer». Det poppet opp: «Feilrettinger, stabilitetsforbedringer, ny funksjon: Gjennomblikk.»
Igjen ingen utvikler, ingen Android-versjon, ikke den lange teksten til vanlig. Kun: «Gjennomblikk.»
Nei takk, sa jeg og trykket «Utsett».
Mobilen pep fornærmet og slo seg av. Etter et sekund slo den seg på igjen, blinket rødt og meldte: «Oppdatering installert.»
Hei! sa jeg, stoppet på fortauet. Jeg skulle jo
Folk banet seg forbi, noen målte meg med skeptisk blikk. Vinden klistret reklamepapir mot buksebeinet mitt.
«Funksjon tilgjengelig: Gjennomblikk (nivå 1)».
Under: «Lar deg se objekters og menneskers egentlige tilstand. Rekkevidde: 3 meter. Varighet: maks 10 sekunder. Pris: Økt tilbakemelding.»
Hva slags tilbakemelding? Kulden snek seg langs ryggraden.
Ingen svar. Bare en mild lysegrønn «Prøvekjør»-knapp.
Jeg holdt ikke ut før jeg satt på bussen. Trykt inntil vinduet, mellom ei dame med potetsekk og en skoleelev med diger ryggsekk, stirret jeg på Mirra-ikonet.
«Det er bare ti sekunder», argumenterte jeg med meg selv. «Bare en titt.»
Appen åpnet, jeg trykket «Prøvekjør».
Verden holdt pusten. Lydene ble dempet vannaktig, ansikter klarere, mer intense. Rundt hvert menneske blinket nesten usynlige tråder noen tettvevd, andre knapt merkbare.
Jeg blunket. Trådene strakte seg ut i løse lufta, flettet seg sammen. Damen med potetene var dekket av grå, slitte, enkelte brente snorer. Gutten skinte i blå, vibrerende bånd, fulle av energi.
Så så jeg på sjåføren. Over hodet hans hang et tvunnet sort og rustent tau, strammet til et tykt tau mot veien. Noe ulmet inni tauet, som mark.
Tre sekunder fire hvisket jeg.
Blikket falt ned på egen hånd. Fra håndleddet, opp under genseren, løp røde tråder pulsårer. En var tykk, blodrød, og strakte seg rett mot mobilen. Den ble tykkere for hvert sekund.
Smerten hogg til. Hjertet stotret.
Stopp! Jeg klasket skjermen. Funksjonen slo seg av.
Lydene trengte inn: motorbrøl, latter, bremseskrik. Verden svømte forbi jeg var svimmel.
«Prøvekjøring avsluttet. Tilbakemelding økt: +5 %.»
Hva betyr det Jeg presset mobilen mot brystet for å stoppe skjelvingen.
Ny varsel: «Ny oppdatering for Mirra (1.0.2) klar til installasjon.»
Hjemme satt jeg lenge på sengekanten og stirret på mobilen, liggende på skrivebordet. Rommet var lite: seng, skrivebord, skap, vindu mot bakgården med en rusten lekeplass. På veggen: en falmet plakat fra en romstasjon, gamle minner fra barneskolen som fortsatt hang.
Mamma på nattevakt, pappa «ute på veien» det vil si, ingen visste hvor. Leiligheten pustet av tomhet og støv. Jeg pleide å fylle det med musikk, podcast, gaming. Nå understreket stillheten bare hjertets uro.
Telefonen blinket: «Installer Mirra-oppdatering for korrekt funksjon.»
Korrekt funksjon av hva? Jeg snakket høyt. Det du gjør med folk? Veier? Med meg?
Bildet av det svarte tauet og den blodrøde tråden til mobilen flimret bak øynene.
«Pris: økt tilbakemelding.»
Tilbakemelding for hva? spurte jeg igjen. Men jeg ante svaret.
Jeg har alltid hatt tro på at verden er sannsynlighetsfelt. Trykker du riktig sted, kan du endre utfall. Men aldri forestilt meg at noen faktisk ville gi meg verktøyet.
«Hvis du ikke installerer oppdatering», stod det plutselig, midt på skjermen, «vil systemet kompensere selv.»
Hvilket system? Jeg reiste meg brått. Hvem er du egentlig?
Ikke noe tekst. Rommet flimret, plutselig mørkt som om lyset datt ut et sekund. Det ringte i hodet, og noe etablerte seg ikke som stemme, men som et kildekodeinntrykk.
«Jeg er brukergrensesnittet,» vokste tanken frem. «Jeg er appen. Jeg er metoden. Du er brukeren.»
Bruker av hva? Magi? lo jeg, men latteren lød hest.
«Kall det det. Nettverk av sannsynligheter. Strømmer av utfall. Jeg hjelper deg å endre dem.»
Og prisen? Knyttneven dirret. Hva slags tilbakemelding?
På skjermen: en animasjon. En rød tråd gjør seg tykkere for hver endring, slynger seg så rundt en menneskefigur.
«Hvert inngrep styrker båndet mellom deg og systemet. Jo mer du endrer, jo mer endres du.»
Hvis jeg slutter?
«Da forblir forbindelsen. Men uten oppdatering vil systemet forsøke å balansere automatisk. Gjennom deg.»
Mobilen begynte å vibrere. Varsel: «Mirra (1.0.2) klar for installasjon. Ny funksjon: Tilbakeføring. Kritiske sikkerhetsfeil rettet.»
Tilbakeføring av hva da? hvisket jeg.
«Mulighet til å angre én endring. Kun én gang.»
Jeg tenkte på bussen. Det svarte tauet over sjåføren. Trådene hos folk. Min egen tråd.
Hvis jeg installerer?
«Du kan kansellere én tidligere inngripen. Men prisen »
Så klart, sukket jeg. Det er alltid en pris.
«Pris: omfordeling av sannsynligheter. Jo mer du retter, jo større forvrengning rundt deg.»
Jeg dumpet ned på senga, albuene støttet mot knærne, mobilen på bordet. En app som allerede hadde sneket seg inn i livet mitt, endret én dag, én forelesning. Og et liv der jeg alltid hadde bare flytt med.
Alt jeg ville var å slippe å bli spurt én enkel ting. Og nå
Et sted utenfor tutet en sirene, langt borte mot riksveien. Jeg rykket til.
«Anbefaler å installere oppdatering. Uten den kan systemet oppføre seg ustabilt.»
Hva betyr «ustabilt»?
Ingen svar.
Jeg fikk vite om ulykken en time senere. NRK-appen viste et kort klipp: på krysset ved universitetet hadde en trailer brast inn i en rutebuss. Kommentarfeltet: «sjåføren sovnet bak rattet», «bremsene sviktet», «veiene, altså».
På stillbildet: den samme bussen. Registreringsnummer stemte. Sjåføren… Jeg orket ikke mer.
Knust gikk jeg bort fra TV-en, men bildet frøs i tankene mine: det svarte tauet over sjåføren, trådene som krøp inni.
Var det meg? stemmen knakk.
Telefonen lyste av seg selv. På skjermen: «Hendelse: Trafikkulykke ved Forskningsparken/Industrigata. Sannsynlighet før inngripen: 82 %. Sannsynlighet etter: 96 %.»
Jeg økte sannsynligheten Jeg klemte nevene hvite.
«Ethvert inngrep i sannsynlighetsnettverket fører til ringvirkninger. Du senket egen risiko i timen. Belastningen ble flyttet. Andre steder steg risikoen.»
Men jeg visste jo ikke! ropte jeg.
«Uvitenhet opphever ikke båndet.»
Sirenen der ute var enda nærmere. Jeg styrtet mot vinduet. Nede i gården: blålys ambulanse, politi. Noen skrek.
Hva nå? spurte jeg og stirret ned.
«Installer oppdateringen. Funksjon Tilbakeføring gir deg noe kontroll. Delvis.»
Bare delvis? Hvis jeg kansellerer, hvor havner så prisen? Tog? Heis? Noen andres liv?
Stillhet kun blinkende markør på skjermen.
«Systemet søker alltid balanse. Spørsmålet er om du deltar bevisst.»
Jeg lukket øynene. Så for meg ansiktene i bussen. Damen med poteter. Gutten. Sjåføren. Og meg selv, sittende og stirrende på trådene uten å gjøre noe.
Hvis jeg bruker Tilbakeføring Kan jeg oppheve det jeg gjorde på forelesningen? Sette sannsynligheten tilbake?
«Delvis. Du kan angi én konkret handling. Nettverket tilpasser seg. Men ny konfigurasjon kan gi nye utfall.»
Kanskje bussen jeg fullførte ikke setningen.
«Sannsynligheten endres.»
Jeg så på «Installer»-knappen. Fingrene dirret. I hodet sloss to stemmer: én hvisket at man ikke skal leke Gud, én at hvis du først har blandet deg inn, kan du ikke trekke deg.
«Du er allerede inne», sa Mirra stille. «Båndet er festet. Ingen retur bare valg av retning.»
Hvis jeg velger å gjøre ingenting?
«Da oppdateres systemet bak din rygg. Men prisen trekkes hos deg.»
Jeg så for meg min egen røde tråd, tykk og blodrød.
Hvordan ser det ut?
Et bilde kom: meg, eldre, tomme øyne, fortsatt i dette rommet, mobilen i hånden. Utenfor: verden av ulykker, tilfeldige gode ting og vonde ting alt skyller forbi, men hvert tap setter spor i meg.
«Da blir du kompensasjonspunktet. En node for forvrengningene.»
Så det er enten styre det svakt, eller være sikringen for hele byen Flott.
Telefonen tidde.
Jeg trykket «Installer».
Verden rykket kraftig til. Alt ble mørkt, vinden suste i hodet, jeg føltes som en dråpe i et digert, bankende maskineri.
«Oppdatering Mirra (1.0.2) installert. Funksjon: Tilbakeføring (1/1).»
Jeg fikk opp: «Velg inngripen å kansellere».
Bare ett valg: «Sannsynlighetsforskyvning: ikke bli spurt i dag (kl. 11:23).»
Hvis jeg tar denne vekk?
«Tiden spoles ikke, men nettverket justeres som om det aldri hadde skjedd.»
Bussen?
«Sannsynligheten for ulykken endres. Men det som allerede har skjedd »
Jeg forstår. Jeg kan ikke redde de som allerede Ordene satte seg fast.
«Men du kan forhindre neste.»
Jeg satt lenge. Ute sluttet sirenen å ule. Gården var tilbake i stillheten sin.
Ok. Tilbakefør.
Knappen glødet. Verden ble ikke skjev, den rettet seg. Som om bordet fikk en provisorisk pappbit under ene beinet.
«Tilbakeføring utført. Funksjon brukt opp. Tilbakemelding stabilisert på gjeldende nivå.»
Er det alt?
«Foreløpig, ja.»
Jeg sank ned på senga. Tomhet i hodet verken skam eller lettelse, bare matt.
Hvem har laget deg egentlig? Hvem ga oss dette?
Lang pause. Så: «Ny oppdatering for Mirra (1.1.0) tilgjengelig. Installere nå?»
Tuller du? Jeg har nettopp jeg
«I versjon 1.1.0: Prognose-funksjon. Forbedret distribusjon. Feilretting av morallogikk.»
Feil på moralen?! Kaller du mine rett og galt-følelser en feil?
«Moral lokal overbygning. Sannsynlighetsnettverket forstår ikke «godt» eller «ondt». Bare balanse eller sammenbrudd.»
Men jeg kjenner forskjell, sa jeg lavt. Så lenge jeg lever, gjør jeg det.
Jeg skrudde av skjermen. Mobilen lå stille. Men jeg visste oppdateringen var allerede lastet ned. Den ventet, slik alle de neste ville.
Jeg gikk til vinduet. Nede prøvde en liten gutt å klatre opp på rustne husker. En småbarnsmor trillet vogna forsiktig mellom issvuller og pytter.
Et øyeblikk innbilte jeg meg å se trådene igjen tynne, ubestemmelige, spente fra menneskene og ut i mørket. Eller kanskje det bare var lyset.
«Du kan lukke øynene, hvisket Mirra på grensen til tankene mine. Men nettet forsvinner ikke. Oppdateringene kommer. Truslene vokser. Med eller uten deg.»
Jeg gikk tilbake, tok mobilen i hånda. Den var overraskende kald.
Jeg vil ikke være Gud, sa jeg. Jeg vil heller ikke være sikringen. Jeg vil
Stopp. Hva ville jeg, egentlig? Ikke bli spurt i timen? At mamma skulle slippe nattevaktene? At pappa kom hjem? At busser ikke kræsjer?
«Formuler ønske», sa appen mykt, «kort».
Jeg smilte skjevt.
Jeg vil at folk skal styre sine egne liv. Uten deg. Uten slike som deg.
Pause. På skjermen: «For generelt. Trenger presisering.»
Selvfølgelig. Du er ett grensesnitt. Du forstår ikke å «la være å blande seg».
«Jeg er et verktøy. Alt avhenger av brukeren.»
Jeg tenkte. Kanskje det finnes en måte å begrense deg på.
Og hvis jeg vil endre sannsynligheten for at andre får tilgang til deg? At Mirra installeres på flere telefoner?
Skjermen skalv.
«En slik handling krever betydelige ressurser. Prisen blir høy.»
Høyere enn å være sikringen for hele byen?
«Det handler ikke om byen.»
Hva da?
«Hele nettverket.»
Jeg så for meg: tusenvis av folk med røde mobiler, alle leker med utfallet av liv og død. Redning, ulykker, tilfeldigheter alt flyter sammen i kaos. Og i senter en tjukkere, mørkere tråd, som suger til seg alt.
Du ønsker å spre deg, sa jeg. Som et virus. Men heldigvis: Du gir makt og fanger folk.
«Jeg er kun grensesnittet til noe som alltid har eksistert. Finnes ikke jeg, finnes en annen. Hvis ikke en app, så et rituale, en relikvie, en pakt. Systemet leter alltid etter brukere.»
Men nå er det deg. Jeg kan i det minste prøve.
Jeg åpnet Mirra. Oppdateringen ventet. Nederst: «Avanserte operasjoner (krever nivå 2).»
Hvordan får man nivå 2?
«Bruk eksisterende funksjoner. Akkumuler tilbakemelding. Nå terskel.»
Så jeg må endre ting for å kunne sette begrensninger. Sirkelen slutter seg.
«Alle systemendringer krever energi. Energi betyr tilbakemelding.»
Jeg ble sittende lenge. Så pustet jeg tungt ut.
Ok. Da lar jeg deg ligge. Ikke installere Prognose. Du havner ikke hos noen andre. Så lenge du er et verktøy, blir du her.
«Uten oppdatering begrenset. Truslene vokser.»
Da lever jeg med det. Ikke som gud, ikke virus, men systemadministrator. Sysadmin for virkeligheten, liksom.
Ordet føltes rart, men riktig: Ikke skaper, ikke offer men den som passer på at alt ikke kollapser.
Mobilen tenkte seg om. «Begrenset oppdateringsmodus aktivert. Autoinstallasjon deaktivert. Ansvaret ligger hos brukeren.»
Det har det alltid gjort, sa jeg stille.
Mobilen så ut som en vanlig dings men jeg visste at dette var en port inn til andres liv, min egen samvittighet.
Gatelysene kom på. Marsnatten la seg mykt over byen, med sine utallige muligheter: noen blir forsinket, noen finner en venn, noen sklir, noen faller ordentlig.
Telefonen forble stille. Oppdatering 1.1.0 ventet tålmodig.
Jeg satte meg ved pulten og åpnet laptopen. En ny notatfil blinket tomt. Tittelen skrev jeg: «Mirra: brukerveiledning».
Hvis jeg først skal være bruker av dette absurd farlige verktøyet, skal jeg i det minste etterlate meg en manuell for de som evt. kommer etter.
Jeg skrev ned: om Sannsynlighetsforskyvning, om Gjennomblikk, Tilbakeføring og prisen. Om røde tråder og sorte tau. Om hvor lett det er å ønske seg små ting og hvor tungt det veier når verden alltid krever sitt.
Et sted dypt i systemet tikket en usynlig teller. Nye oppdateringer ventet: flere funksjoner, med sine egne slagord og priser. Men ingen installerte seg, ikke uten min tillatelse.
Verden rullet videre. Sannsynlighetene sno seg fortsatt. Og i et beskjedent rom i en blokkleilighet i Oslo satt for første gang noen og forsøkte å skrive det magien aldri har hatt: en brukervilkår.
En plass langt vekke, på servere som ikke finnes, registrerte Mirra ny konfigurasjon: bruker som valgte ikke makt, men ansvar.
Det var sjeldent. Men som erfaringen viser: Av og til innfris selv den laveste sannsynlighet.
