Mine slektninger venter på at jeg skal forlate denne verden. De tenker på å overta leiligheten min, men jeg har allerede tatt nødvendige forholdsregler på forhånd.
Jeg er tilfeldigvis seksti år gammel og har levd alene i mange år. Jeg har verken barn eller mann, selv om jeg en gang var gift. Da jeg var tjuefem, giftet jeg meg av kjærlighet.
Ekteskapet ble ødelagt av min manns utroskap. Han flyttet inn sin elskerinne i leiligheten vår. Det kunne jeg selvsagt ikke akseptere, så jeg pakket sammen eiendelene mine og flyttet hjem til foreldrene mine. Bare to måneder etter skilsmissen fikk jeg vite at jeg var gravid.
Ærlig talt ville jeg ikke fortelle dette til min eksmann. Jeg tok ingen kontakt med ham. Jeg bestemte meg for å oppdra barnet alene. Da jeg fødte sønnen min, kom legene med den triste nyheten: Barnet ble født svært svakt, og det er ikke alt. Han har en uhelbredelig sykdom. Han har stort hell dersom han lever til elleve eller tolv år.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gå. Jeg oppdro sønnen, ammet ham hver eneste dag, men i tankene mine var kun én ting: at barnet mitt snart ville forlate denne jord.
Sønnen min fylte femten år. I løpet av en uke mistet jeg både ham og faren min. Jeg mistet to personer jeg elsket mest.
Faren etterlot meg leiligheten sin, som ikke bare var romslig, men også lå midt i sentrum av Oslo. Jeg hadde levd alene alle disse årene og hadde ikke mange menn i livet mitt. Jeg ønsket et barn, men jeg var redd for at historien skulle gjenta seg, så jeg tok ingen risiko. Da jeg var femogførti, kjøpte jeg en bærbar PC for å holde kontakt med slektningene mine og lese nyheter.
Slektningene oppdaget at jeg bodde alene og begynte å besøke meg i rotasjon. De kom med gaver og småting, og spurte stadig om jeg hadde opprettet et testamente. Da de fant ut at jeg ikke hadde gjort det, begynte de å klage over min økonomi. Noen av dem forsøkte til og med å smigre andre slektninger for å fremstå bedre i mine øyne. Jeg vet allerede hvem jeg vil overlate leiligheten til. Jeg har en venn, Kari, hvis datter, Ingrid, alltid hjelper meg uten å forvente noe tilbake.
Alt familien ønsker, er leiligheten. En dag brøt jeg all kontakt med dem, men det hindret dem ikke i å fortsette. En gang ringte min fetter, Knut, med en frekk tone og spurte om jeg fortsatt var i live og hvem jeg skulle gi leiligheten til. Jeg ble så fornærmet at jeg forbød alle slektningene å skrive til meg eller ringe meg.
Nå ser jeg tilbake på alt dette med en slags ro; livet har gått sin gang, og jeg har latt mine egne valg stå i lyset av de minnene som fortsatt lever i meg.
