Det hender at jeg tenker på livet mitt her jeg sitter, 60 år gammel, alene i leiligheten min i Oslo. Jeg har aldri hatt barn, og jeg har ingen ektemann lenger. Selv om jeg en gang var gift. Da jeg var 25 år, giftet jeg meg av hjertet jeg trodde virkelig på kjærligheten.
Ekteskapet ble ødelagt av svik. Mannen min brakte elskerinnen inn i vårt hjem, og naturligvis kunne jeg ikke akseptere det. Jeg pakket sakene og flyttet tilbake til foreldrene mine på Majorstuen. Bare to måneder etter skilsmissen fikk jeg vite at jeg var gravid.
Ærlig talt, ville jeg ikke fortelle min eksmann om det. Jeg tok aldri kontakt. Jeg bestemte meg for å oppdra barnet alene. Da jeg fødte sønnen min, kom legene med dårlige nyheter. «Barnet ditt er født veldig svak,» sa de, «men det er ikke alt. Han har en uhelbredelig sykdom. Han vil være heldig om han lever til han er 11 eller 12 år.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle vende meg. Jeg oppdro sønnen min, ammet ham hver dag, men tanken om at jeg kom til å miste ham tidlig, var alltid med meg.
Min sønn levde til han ble 15. Det er vondt å tenke tilbake på; han og faren min døde med bare én ukes mellomrom. Jeg mistet to av de viktigste menneskene i livet mitt.
Pappa etterlot meg sin leilighet stor og sentralt plassert, midt i Oslo. I alle disse årene levde jeg alene, og jeg hadde ikke mange menn i livet. Jeg skulle ønske jeg hadde fått et barn til, men frykten for å gjenta tragedien gjorde at jeg aldri tok sjansen. Da jeg ble 45 kjøpte jeg meg en bærbar PC, mest for å kunne kommunisere med slektninger og lese nyheter.
Etter hvert fikk familien vite at jeg bodde alene, og plutselig begynte de å komme på besøk i tur og orden. De tok med seg gaver og småting, og spurte ofte om jeg hadde skrevet testament. Når de fikk vite at jeg ikke hadde gjort det, kom klagene om deres egen økonomiske situasjon. Noen forsøkte til og med å snakke ned andre slektninger, så de kunne fremstå mer sympatiske og verdige i mine øyne. Men egentlig vet jeg allerede hvem som skal få leiligheten. Jeg har en venninne, Astrid, og datteren hennes, Ingrid, hjelper meg alltid uten motytelse.
Min familie vil egentlig bare ha leiligheten. Til slutt sluttet jeg å kontakte dem, men det stoppet ikke maset.
En dag ringte fetteren min, Øyvind, og spurte uforskammet om jeg fortsatt var i live, og hvem som skulle få boligen etter meg. Jeg ble så såret og opprørt av spørsmålet at jeg blokkerte alle slektninger fra både telefon og sosiale medier. Nå lar jeg dem ikke kontakte meg og det føles faktisk befriende.
