Mine slektninger sitter og venter på at jeg skal gå bort. De tenker på å overta leiligheten min, men jeg har allerede gjort nødvendige ordninger.
Jeg er tilfeldigvis seksti år gammel og bor alene. Jeg har verken barn eller ektemann, selv om jeg tidligere har vært gift. Da jeg var 25, giftet jeg meg av kjærlighet.
Ekteskapet gikk i oppløsning på grunn av min manns utroskap. Han flyttet inn sin elskerinne i leiligheten vår. Det kunne jeg selvsagt ikke akseptere, så jeg pakket sammen og flyttet inn hos foreldrene mine. To måneder etter skilsmissen fikk jeg vite at jeg var gravid.
Ærlig talt ville jeg ikke fortelle den tidligere mannen om barnet. Jeg kontaktet ham ikke. Jeg bestemte meg for å oppdra barnet alene. Da jeg fikk gutten på jord, fikk jeg den triste beskjeden av legene: «Barnet er svakt, og har en uhelbredelig sykdom. Det har stort held hvis han når elleve eller tolv år.»
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle gå. Jeg oppdro sønnen, ammet ham hver dag, men i tankene hadde jeg bare én ting: at barnet mitt snart skulle forlate denne verden.
Sønnen min ble femten år gammel. I løpet av en uke døde både han og faren min. Jeg mistet to personer jeg elsket.
Far min etterlot seg en stor leilighet midt i Oslo. Jeg hadde levd alene i mange år og hadde få mannlige venner. Jeg ønsket meg barn, men var redd for at historien skulle gjenta seg, så jeg tok ingen sjanser. Da jeg var femogførti, kjøpte jeg en bærbar datamaskin for fem tusen kroner for å holde kontakt med slektningene og lese nyheter.
Slektningene oppdaget at jeg bodde alene, og begynte å komme på besøk en etter en. De tok med seg gaver og småting. De spurte ofte om jeg hadde skrevet testamente, og da de fikk vite at jeg ikke hadde det, begynte de å klage over min økonomi. Noen av dem forsøkte til og med å manipulere andre slektninger for å fremstå bedre i mine øyne. Jeg vet allerede hvem som skal få leiligheten min. Jeg har en venn, Jens, hvis datter, Solveig, alltid hjelper meg uvillkorlig.
Familien min vil bare ha leiligheten. Til slutt brøt jeg all kontakt med dem, men det stoppet dem ikke. En dag ringte fetteren min, Ole, og spurte frekt om jeg fortsatt lever og hvem jeg skal gi leiligheten til. Jeg ble så fornærmet at jeg forbød alle slektninger å skrive til meg eller ringe meg.
Til slutt forsto jeg at ekte rikdom ikke ligger i eiendom eller penger, men i de menneskene som viser ekte omsorg uten egeninteresse. Å leve med ærlighet og takknemlighet gir fred, uansett hva andre måtte mene.
