Jeg hadde venner jeg pleide å kalle sparsomme. De sparte på nesten alt, både mat og klær. Ikke fordi de var fattige tvert imot, de var ganske velstående folk. De hadde alltid penger til overs, så de kunne tillate seg mye om de ville.
Jeg dro vanligvis bare til dem ved spesielle anledninger. Ellers holdt vi helst kontakten på telefon. For en måneds tid siden inviterte de meg til å feire bursdagen min. Jeg dro dit, men kom hjem like sulten som da jeg dro.
Den morgenen hadde jeg lagt gaven jeg hadde kjøpt i veska mi før jeg dro på jobb. Klokken fire om ettermiddagen ventet bursdagsselskapet, så til lunsj hadde jeg bare drukket kaffe og spist et par småkaker. Jeg spiste med vilje ikke noe mer, siden jeg var invitert i selskap senere.
Vel fremme hos dem, omtrent et kvarter før tiden, overleverte jeg gaven og ønsket dem alt godt. Jeg lo og fortalte at jeg var skrubbsulten, siden jeg hadde spart på maten en spøk, naturligvis. Verten svarte spøkefullt tilbake at alt var klart.
Vi var seks gjester pluss vertskapet. Da vi alle samlet oss i stua, oppdaget jeg at det ikke sto noe bord dekket. Det var tydelig at de hadde valgt et slags buffet-opplegg. Det fantes ikke mange stoler, bare en liten sofa vi alle måtte klemme oss sammen på. Jeg mintes at det hadde vært deilig med et ordentlig måltid rundt et bord etter en lang arbeidsdag men nå ble det buffet.
En av vennene snekret sammen et lite, rundt bord til maten. Det var nå jeg virkelig angret på at jeg kun hadde spist to småkaker tidligere på dagen. På bordet sto små asjetter jeg talte opp bitene, og jeg skammer meg ikke engang for det. På hver tallerken lå åtte tynne skiver av spekepølse (jeg elsker spekemat), åtte skiver kjøtt, åtte skiver ost. Tomater og agurker var også skåret i åtte skiver hver. Alt var skåret utrolig tynt, men det så lekkert ut. Det sto også to bittesmå boller med salat. Frukten var også nøye porsjonert én til hver. Hele “rike” bordet ble toppet med én flaske vin. Så, spis og drikk, kjære gjester.
Der satt jeg og tygde på en bit pølse med ost og var fortsatt sulten! Jeg hadde nesten ikke lyst til å drikke vin uten noe særlig å spise til. Så sier vennen min: “Vent, jeg skal hente noe varmt.” Jeg tenkte med meg selv: “Nå blir det i hvert fall noe varmt å spise.” Husfruen kom ut med hovedretten.
På fatet lå små porsjoner ovnsbakte poteter og én stekt kyllingklubbe til hver og en. Akkurat én av hver! Det ble faktisk nesten litt komisk. Men kaken til dessert var heldigvis normal i størrelsen. Alt i alt hadde vi det riktig hyggelig, men etter halvannen time dro jeg hjem nesten mer sulten enn da jeg kom.
På vei hjem stakk jeg innom nærbutikken og kjøpte med meg litt mat. Hjemme lagde jeg meg et skikkelig måltid. Slik klarte mine venner å spare både på mat og på gjestene sine.
Hvorfor invitere folk til bursdagsfeiring hvis man ikke vil eller kan ta seg ordentlig av dem?
