Du, jeg må bare fortelle deg noe vi har holdt på med i det siste vi har faktisk vurdert å flytte sammen! Og hvorfor ikke egentlig? Ser du, vi fant jo masse fordeler med det:
Vi er jo begge alene nå. Når du nærmer deg seksti, er det ikke akkurat bare-bare å finne en ny partner, og hvis man mot all formodning skulle være så heldig, så kan man alltids finne ut av boligbiten da. Barna og barnebarna bor langt unna. Familien hadde bare blitt glade for at bestemødrene hadde noe å ta seg til, så de ikke kjeder seg. Da vi var unge, delte vi faktisk leilighet før også. Jeg hadde en liten jente på den tiden, men vi fant alltid ut av det selv om vi kunne være ganske sta begge to. Men det ble liksom aldri kjedelig! Vi vasket sammen, lagde mat sammen, og planla små byturer eller konserter så vi ikke ble sittende inne for mye.
Enda en fordel var økonomien. Utgiftene våre kunne vi dele, og så leide vi jo ut den ekstra leiligheten. Da hadde vi klart oss godt på det! Og så var det det med å alltid ha noen som passer på hvis en av oss blir syk eller får en dårlig dag, så er det jo alltid noen der.
Kort sagt, alt så veldig lovende ut med denne samboerideen!
Men, altså… Så kom hverdagen.
Første krangelen kom da vi skulle velge leilighet. Alle ville helst bo på “sin” plass, og ingen av oss manglet gode argumenter for at det burde bli akkurat der. Jeg tilbød meg å flytte ut fra min, men det gjorde jeg mest for å vise at jeg ikke alltid skulle gi meg helt uten kamp.
Så ble det full runde da jeg skulle begynne å flytte inn hos henne. Da mente hun at jeg hadde altfor mye ting, og det var jo ikke plass til alt sammen. Jeg syntes det var vanskelig å la så mye stå igjen alene i leiligheten, for hvem vet hvilke leieboere som kommer inn?
Vi endte til slutt med å leie en bod og måtte lagre masse servise og ting der. Etter hvert fant vi leieboere, og så begynte festen, for å si det sånn. Jeg fikk en sånn følelse av at jeg plutselig tråkket henne på tærne hele tiden, og følte meg som en gjest hjemme hos henne. Så begynte det å gå seg litt til, da.
Men, du vet, det ble aldri helt balanse. Hun skulle ha rengjøringsmidlene sine i ett skap og jeg i et annet. Alt måtte på “hennes” måte, for det var jo hennes hjem. Så var det maten jeg bare tilpasset meg hennes smak og sluttet å mase om mitt. Etter hvert glemte jeg nesten hva jeg selv likte. Og så viste det seg at jeg er avhengig av ro når jeg skal sove, mens hun måtte ha på TV-en for å sovne. Jeg prøvde til og med ørepropper, men det hjalp jo ikke hver gang.
Etter hvert overskygget ulempene alle fordelene litt for mye. Vi prøvde jo å finne kompromisser og holde ut. Men så toppet det seg: Jeg begynte å merke at hun rett og slett ble irritert bare ved å se meg selv om jeg følte at jeg gjorde alt riktig.
Til slutt sluttet hun helt å snakke med meg. Det gikk en dag, så en til, så gikk det en uke… Jeg bare satt og lurte: Hva har jeg gjort galt? Til slutt knakk jeg sammen og gråt rett foran henne. Da begynte hun også å gråte, og innrømte at hun ikke skjønte helt selv hvorfor hun var så irritert. Og da skjønte jeg det noen mennesker må bare bo for seg selv, med sine egne regler og rutiner. Det er bedre å treffes ofte og ha det hyggelig sammen enn å leve oppå hverandre.
Vi sa opp leieavtalen, og med en gang ble forholdet vårt mye bedre.
