Kjære dagbok,
I dag tenkte jeg tilbake til bryllupet mitt og Ole sitt for nesten ett år siden. Begge familiene våre gikk inn for å arrangere en helt utrolig feiring. Vi er begge enebarn, så det var klart at denne dagen skulle være noe utenom det vanlige. Jeg husker fortsatt hvordan mamma og svigermor drømte om det store, klassiske bryllupet, med hvit kjole, hest og kjerre ideen vår om å samle vennene på en enkel grillfest ble fort satt til side.
Så, med respekt for foreldrene våre, satte vi i gang med bryllupsforberedelsene. Det var mye som måtte ordnes: negler, hår, sminke, kjole, dress, og tusen små ting. Foreldrene tilbød seg å betale for det meste, bortsett fra kjolen min og dressen til Ole. Pappa og svigerfar reserverte byens flotteste restaurant, mamma og jeg plukket ut brudebuketten, og bryllupskaken skulle bakes av en nær venninne av svigermor, som har vært konditor så lenge jeg kan huske.
Gjester ble nøye satt opp på en liste, og det var viktig for begge familiene å invitere alle slektninger selv de vi sjelden har kontakt med. Begrunnelsen var ganske enkel: de fleste er velstående, og gavene deres kunne hjelpe oss, kanskje med å kjøpe bil eller spare til en leilighet. Etter mye diskutering ble det bestemt å kutte ut de aller fjerneste slektningene, og noen trakk seg på egen hånd med gode unnskyldninger. Til slutt ble majoriteten av gjestene vennene våre, akkurat slik Ole og jeg ønsket.
På selve bryllupsdagen var været overraskende fint, selv om det var meldt regn. Jeg følte meg som en prinsesse i silkekjolen min med det vakre blonder Ole kunne nesten ikke ta øynene fra meg hele dagen. Stemningen var varm og livlig, fotografen jobba på spreng, og alle gleder seg til banketten i restauranten.
Etter fotograferingen reiste vi med hvit hest og kjerre til festen. Champagne fløt, gratulasjonene haglet, og gavene ble levert mest i form av konvolutter med penger. Vi hadde sagt fra til alle at vi bare ønsket penger, men noen eldre gjester kunne ikke dy seg og kom med pledd, sengesett og servise.
Bryllupskaken med tre etasjer imponerte alle, pyntet med luksuriøse blonder, kremfargede blomster og små perler. Festen ble elegant, og først utpå morgenen begynte gjestene å dra hjem vi dro til hotellrommet som var booket for natten.
Dagen etter, hjemme hos mamma og pappa, fikk jeg vite at et av konvoluttene var tomt. Det var lett å finne ut hvem som hadde hånden på verket, fordi den ikke var signert mamma sa at det var fra min gode venninne Synne. Det føltes ubehagelig. Enda verre ble det da jeg husket hvordan Synne, før bryllupet, hadde sagt at det var vanlig å gi minst tusen kroner i bryllupsgave, og forsikret meg om at hun skulle støtte oss generøst.
Ikke lenge etter ble Synne selv brud, og hun inviterte oss til bryllup. Hun la ikke skjul på at hun ønsket seg penger, og håpet de kunne dekke mye av utgiftene. Ole og jeg ble sittende og fundere skal vi gi blank konvolutt som hun gjorde til oss? Eller gi ekstra, for å sette henne i forlegenhet? Mamma mente vi bare burde gi et minimumsbeløp, så vi i hvert fall ikke gjør noe for å hevne oss, men samtidig viser at vi vet.
Synnes bryllup nærmer seg. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre, og tankene går i ring.
Ole ler og sier vi kommer til å huske denne slags smådrama lenge. Kanskje vil vi le av det om noen år akkurat som vi ler av hvor stort vårt eget bryllup ble.
