Året før hadde Ingrid og Tobias giftet seg. Begge foreldrene deres arrangerte en overdådig bryllupsfest. Siden de var enebarn på begge sider, bestemte familiene seg for at bryllupet skulle være helt etter beste standard. Forslaget til bruden og brudgommen om å samle vennegjengen til grillmat etter vielsen ble ikke engang vurdert av foreldrene, for mødrene hadde alltid drømt om en stor fest, hvit brudekjole og hest og kjerre.
Brudeparet skjønte fort at de ikke kom til å slippe unna den store festmiddagen, så de gikk til verks med all sin ansvarsfølelse. Det var mye som skulle ordnes: manikyr, sminke, innkjøp av kjole og dress, og utallige små, men viktige detaljer. Foreldrene bestemte seg for å dekke alle utgifter bortsett fra brudekjolen og dressen til brudgommen. De bestilte byens beste restaurant, valgte ut blomsterbuketten til bruden, og en venninne av brudgommens mor som hadde lang erfaring med baking skulle stå for bryllupskaken.
Invitasjonslista ble nøye skrevet ned av foreldrene, som ønsket å invitere alle slektninger selv de man vanligvis ikke hadde kontakt med. De begrunnet valget med at de fleste var godt bemidlet, så kanskje gavene ville bli fine og kanskje brudeparet kunne bruke pengene på en bil eller legge dem til side for en leilighet. Etter en heftig diskusjon ble det til slutt bestemt at de aller fjerneste slektningene ikke skulle inviteres. Noen brukte pålitelige unnskyldninger og trakk seg. Til slutt bestod gjestelisten hovedsakelig av brudeparets venner, akkurat som Ingrid og Tobias ønsket.
Bryllupsdagen til Ingrid og Tobias ble velsignet med nydelig vær selv om det var meldt regn tidlig om morgenen. Ingrid var vakker i en silkekjole pyntet med nydelig blonder. Tobias kunne ikke ta øynene fra sin brud hele dagen. Alle var glade. Fotografen jobbet ivrig, klikket ustanselig med kameraet, og gjestene var utålmodige etter å bli geleidet inn i restauranten til bryllupsfesten.
Etter fotograferingen satte brudeparet seg i en snøhvit hestekjerre og ble fraktet til restauranten. Champagne og gratulasjoner flommet over. Det ble gitt gaver mesteparten bestod av konvolutter med penger. Brudeparet hadde på forhånd gjort det klart at de helst ville ha kroner, men enkelte eldre gjester klarte ikke å dy seg og ga pledd, sengetøy, og tallerkener.
Bryllupskaken var et treetasjes mesterverk med elegante blondedekorasjoner, kremfargede blomster og perler, og imponerte selv de mest kresne. Festen var storslått. Utpå morgenen begynte slitne gjester å dra hjem, og brudeparet gikk til det hotellrommet som var bestilt.
Dagen etter kom brudeparet hjem til foreldrene hennes, og moren fortalte Ingrid at ett av konvoluttene var tomt. Hun fortsatte og sa det var en nær venn av brudeparet, Sara, som hadde gitt konvolutten det var lett å oppdage for den var den eneste uten navn. Ingrid ble nedfor av nyheten.
Det gjorde situasjonen verre at Sara før bryllupet hadde sagt at det ikke var vanlig å gi brudeparet mindre enn tusen kroner, og lovet at hun skulle støtte venninnen sin økonomisk.
Ikke lenge etter ble Sara selv brud og inviterte Ingrid og Tobias til sitt bryllup. Hun foreslo straks at vennene hennes burde gi penger, for hun håpet at pengene de fikk skulle dekke mer enn bryllupsutgiftene. Ingrid og Tobias ble usikre hva skulle de gjøre? Ingrid foreslo å gi en tom konvolutt, akkurat som Sara hadde gjort. Tobias foreslo å gi mer for å gjøre henne flau. Ingrid sin mor foreslo å gi minimumsbeløpet, så ville hun ikke si noe direkte til Sara om det hun visste og dermed ikke hevne seg.
Nå nærmer bryllupet til venninnen seg, og Ingrid er usikker på hva hun egentlig skal gjøre.
