Min tretti år gamle sønn kom hjem klokka åtte om kvelden og dro to slitte kofferter etter seg langs fortauet, som om han nettopp hadde vendt hjem etter en evighet borte. Da han kom inn døren, uten å hilse eller noe, sa han straks at han måtte bo litt hos meg, at han ikke orket mer av livet der ute.
Da jeg spurte hva som hadde skjedd, innrømmet han at han hadde sagt opp jobben på flekken, gitt slipp på alt han var helt utkjørt av presset og ville ikke tilbake. Det verste var da han fortalte at han hadde solgt bilen sin, for å slippe alle bånd. Han sa det med en stolthet i stemmen, som om det var det klokeste valget han hadde gjort. Jeg ble målløs den bilen hadde han brukt flere år på å spare opp til.
Jeg spurte hvor han tenkte å bo mens han fant ut av ting, og han svarte at det måtte bli hos meg akkurat som før, at han trengte en pause og at han følte seg tryggest her. Jeg lo, trodde det var en spøk, men han var blodseriøs. Han ga tydelig beskjed om at han mente han kunne flytte tilbake på rommet sitt, det samme rommet han forlot som tjueåring, som om ingen tid hadde gått.
Men da han kom opp i annen etasje og så at rommet hans var borte at det nå var mitt atelier ble han oppriktig lei seg. Han mente jeg burde forstått at han alltid kunne komme tilbake, at rommet måtte stå klart i tilfelle. Jeg forklarte rolig at jeg har levd alene i mange år, at jeg har bygd alt slik jeg har behov for, og at han ikke bare kan dukke opp og late som om alt er som før. Han så såret ut, som om jeg avviste ham.
Allerede samme kveld begynte han å oppføre seg som en femtenåring: slengte klærne sine på stuegulvet, rotet i kjøleskapet som om han bodde her enda, ba meg varme opp maten hans og spurte til og med om jeg kunne spytte inn noen tusen kroner til ham i et par dager. Jeg så på ham denne voksne mannen og skjønte ikke når han bestemte seg for å gi opp alt og bli avhengig av meg igjen.
Neste morgen sto jeg opp tidlig. Han sov fortsatt, og hadde ikke gjort det minste for å rydde etter seg. To kofferter sto henslengt midt i stua, skitne klær på sofaen, brukte tallerkener overalt. Da jeg vekket ham for å snakke sammen, ble han irritert. Han sa at det er det mammas hus er til, at han var her for å slappe av, og at jeg overdrev.
Jeg sa tydelig at han kunne bli noen dager, men han kunne ikke oppføre seg som en uansvarlig tenåring. Da tok han kjeftete tak i koffertene igjen, mumlet om at ingen forsto ham, og så marsjerte han ut, mens han ropte at han skulle klare seg selv.
Det gjorde vondt å se ham slik, men jeg lot ham gå. For det er én ting å støtte barnet sitt men noe helt annet å bære en voksen mann gjennom livet når han selv nekter å ta ansvar.
Har jeg gjort det rette, eller tok jeg feil denne gangen?
En anonym historie fortalt av en leser.
