Min tidligere svigermor overvåker familien min.
Den tidligere svigermoren min, Lise, er 52 år og moren til min avdøde kone, Ingrid. Jeg giftet meg i en alder av 23. Ingrid ble gravid rett før vi giftet oss, og vi fikk en datter sammen, som vi kalte Ragnhild.
To år senere gikk livet vårt fullstendig av skinnene: Ingrid ble alvorlig syk og gikk bort i løpet av kort tid.
Så der sto jeg, alene med Ragnhild. Jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, der foreldrene mine bor. Praktisk, egentlig jeg jobbet ti timers dager, og de kunne passe på Ragnhild. Det var avtalen.
Ganske kjapt fikk jeg en opprykk og kjøpte et hus en halvtime unna foreldrene mine. Heretter ble Ragnhild tatt vare på av mamma og pappa eller en barnevakt jeg betalte for (insisterte på at foreldrene mine skulle ha fri innimellom fikk dårlig samvittighet av å drive rovdrift på dem). Nå er Ragnhild åtte år.
Så fant altså Lise, svigermoren min, ut at hun skulle flytte til byen min, for å være nær sitt eneste barnebarn. Ganske drøyt, egentlig hun bodde langt borte før, på Finnmarksvidda, typ tusenvis av kilometer unna!
“Jaja,” tenkte jeg. Ingrid var hennes eneste barn og Ragnhild, ser det ut som, det eneste barnebarnet. Hun vil sikkert ikke være ensom, stakkar.
Men fra det øyeblikket Lise flyttet hit, begynte problemene.
For det første: dama henger i huset mitt nesten hele dagen. Faktisk; HELE dagen, som en slags inventar, også når jeg kommer hjem fra jobb. Som om det ikke var nok, har hun begynt å ta fast plass hos meg i helgene… Ja, ‘på besøk’ er et alt for mildt ord, hun er på plass fra tidlig morgen til sent på kveld.
Lise er til og med på besøk når Ragnhild er på skolen. Og hun har argumenter for alt:
“Det er ingen til å vaske her hjemme, Torstein. Støvet legger seg jo på én dag, dere menn klarer ikke dette alene.”
“Blomstene dine holder på å visne venter du litt til, må de rett på dynga.”
“Det var noen innbrudd i gata i går, men de tok ikke turen hit, for jeg satt jo på vakt!”
“Slapp av, jeg skal da ikke ta pengene dine!”
Jeg begynner å lure på om hun tror Ingrids ånd flyttet inn hos meg og nå hemsøker huset. Flere ganger har jeg hørt henne snakke med ‘noen’, selv om hun åpenbart har vært alene i rommet…
Etter gjentatte samtaler begynte jeg å føle meg ekstremt brydd det føltes som om hun tråkket all over min personlige sfære med tresko. Lise virket noenlunde forståelsesfull. Men.
Forrige uke rant begeret over. Saken er at jeg har hatt et forhold med en dame, Synnøve, i halvannet år. Denne helga var det endelig tid for date hjemme Ragnhild var hos foreldrene mine, og jeg hadde invitert Synnøve på middag og filmkveld.
Kvelden kunne vært perfekt. Soffakos, prat, latter. Plutselig hører jeg lyder fra gangen. Skvetter, snur meg, og der midt i døråpninga kommer det tuslende inn en kjent silhuett. Lise, uten å ringe på, uten å banke, bare rett inn, som om hun er allered bosatt der.
Hva da, har du kommet for å redde de visne blomstene?!
Før jeg rakk å hisse meg opp, fløy hun i flint og slengte ut beskyldninger om svik og respektløshet mot Ingrid. Jeg ble paff av frekkheten, gikk rett bort til henne, forklarte situasjonen så tydelig jeg kunne, tok tilbake nøkkelen og sa:
Du er ikke velkommen her lenger!
Saken er den at Lise ikke har flere nære igjen. Nå presser både foreldre og venner på med at jeg må vise litt «anstendighet» men vet du hva? Jeg klarer ikke mer overvåkning. Kompromiss: Ragnhild får vel besøke bestemor innimellom, hun er jo tross alt barnebarnet. Men huset vårt? Det forblir vår private festning. Punktum finale.
