Minne om en tid da tålmodigheten min tok slutt: Hvorfor min kones datter aldri mer får betrede vårt hus
Jeg, Martin, en mann som i to lange, pinefulle år forsøkte å bygge så mye som en antydning til bånd til min kones datter fra hennes første ekteskap, nådde til slutt grensen. Denne sommeren overskred hun enhver tenkelig grense, og min lenge husede tilbakeholdenhet eksploderte i en storm av raseri og smerte. Nå er jeg klar til å fortelle denne hjerteskjærende historien, en tragedie fylt av svik og sinne som endte med at dørene til vårt hjem for henne ble lukket for alltid.
Da jeg møtte min kone Ingrid, bar hun med seg ruinene av en ødelagt fortid et mislykket ekteskap og en seksten år gammel datter ved navn Maren. Skilsmissen deres lå ni år tilbake i tid. Vår kjærlighet blusset opp som et lynnedslag: en kort, lidenskapelig tid av å bli kjent før vi stupte hodestups inn i ekteskapet. Det første året vi bodde sammen falt det meg ikke engang inn å forsøke å bli venn med hennes datter. Hvorfor skulle jeg blande meg inn i livet til en fremmed tenåring som så på meg fra første stund som om jeg var en inntrenger, kommet for å plyndre hennes rike?
Marens fiendtlighet var umiskjennelig fra starten. Hennes besteforeldre og far hadde gjort en grundig jobb med å fylle hennes hjerte med bitterhet. De overbeviste henne om at hennes mors nye familie betydde slutten på hennes privilegerte verden at hennes eneherskap over kjærlighet og velstand var over. Og de hadde ikke helt feil. Etter bryllupet tvang jeg Ingrid til et brutalt, opprivende samtal. Jeg var rasende hun brukte nesten hele sin lønn på Marens umettelige ønsker. Ingrid hadde en godt betalt jobb, betalte trofast underhold, men i tillegg overdønte hun Maren med alt hun begjærte: fra dyre bærbare datamaskiner til stilig jakker som sprengte vårt månedlige budsjett. Vår lille familie, som bodde i et beskjedent hus i nærheten av Bergen, satt igjen med de ynkeligste rester.
Etter heftige krangler som fikk veggene til å skake, inngikk vi en vaklende kompromiss. Marens pengetilførsel ble redusert til det nødvendige underhold, gaver til høytider, av og til en reise men de vanvittige utgiftene stoppet endelig. Det trodde jeg i hvert fall.
Alt forandret seg da vår sønn, den lille Erik, ble født. En spinkel håp spirte i meg jeg drømte om at barna kunne komme nærmere hverandre, vokse opp som søsken, forent av glede og tillit. Men dypt inne visste jeg at det var en illusjon. Aldersforskjellen var enorm sytten år og Maren avskydde Erik fra første øyeblikk. For henne var han et levende slag i ansiktet, beviset på at hennes mors omsorg nå ble delt. Jeg prøvde å få Ingrid til fornuft, men hun var besatt av ideen om en harmonisk familie. Hun sverget på at det var avgjørende at begge barna betydde like mye for henne, at hun elsket dem like høyt. Jeg ga etter. Da Erik var tretten måneder gammel, begynte Maren å besøke vårt trivelige hjem i nærheten av Kristiansand, angivelig for å «leke med lillebroren sin».
Fra da av måtte jeg håndtere henne. Jeg kunne jo ikke bare ignorere henne! Men mellom oss oppsto det aldri så mye som en gnist av varme. Maren, oppildnet av sin far og besteforeldres giftige ord, møtte meg med en kulde som kunne få is til å smelte. Hvert blikk hun sendte meg var en beskyldning, som om jeg hadde stjålet hennes mor og liv fra henne.
Så begynte de lur
