Min ektemann vokste opp i en harmonisk og kjærlig familie. Men da faren hans var 57 år, gikk dessverre kona bort. Det var selvsagt tøft for svigerfar å komme seg gjennom denne sorgen. Derfor bestemte vi oss for å selge leiligheten hans, dele pengene og ta svigerfar hjem til oss, slik at han kunne bo hos oss til han etter hvert kom seg litt. Det var gjennomførbart.
Vi tenkte han kanskje ville bli i omtrent et halvt år, før han kjøpte sitt eget hjem. Men det skjedde ikke. Svigerfar trivdes veldig godt hos oss. Han bidro ikke med noe til regninger eller innkjøp. Jeg laget mat til ham, vasket klærne hans og holdt rommet hans rent. Alt han gjorde var å gå på jobben. Livet hans ble som en ferie.
Slik levde han sammen med oss i hele elleve år. Etter hvert begynte han å lecture oss om hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle gjøre det, laget egne regler, og vi ble lei av det. Da bestemte vi oss for å kjøpe et hus til ham i nærheten av byen. Han er frisk og oppegående, fortsatt full av energi, så han kan fint bo alene.
Vi kjøpte et hus og sørget for alt han trengte for å kunne bo der selv. Svigerfar begynte å finne på historier om hjerteproblemer og andre plager. Han finner egentlig bare på ting for å kunne være hos oss. Men jeg ønsker ikke å fortsette slik. Jeg vil endelig slappe av og være sammen med min nærmeste familie. Jeg er sliten. Hva skal jeg gjøre?
