Du, la meg fortelle deg om hvordan det har vært hjemme hos oss. Mannen min vokste opp i en varm og omsorgsfull familie, og alt var egentlig ganske harmonisk. Men da faren hans fylte 57 år, mistet han kona si, og det ble en tøff periode for hele familien, spesielt for svigerfar. Vi tenkte derfor at det beste kanskje var å selge leiligheten hans, dele pengene, og så ta ham med mot oss han skulle bo hos oss til han klarte å komme seg litt over sorgen. Det virket som en god løsning.
Vi så for oss at han skulle bo hos oss i et halvt år, kanskje ett, og så kjøpe en egen leilighet igjen. Men han ble jo værende. Svigerfar trivdes skikkelig med å bo hos oss! Han bidro ikke med noe til hverken mat eller husleie, ikke én eneste krone. Jeg lagde mat til ham, vasket klærne hans og ryddet rommet hans. Han dro bare på jobb og kom hjem til det han beskrev som “en ferie”.
Så gikk år etter år ja, faktisk 11 år. Etter hvert begynte han å komme med stadig flere råd om hvordan vi skulle gjøre ting, og han innførte sine egne regler. Vi ble lei. Til slutt bestemte vi oss for å kjøpe et hus til ham utenfor Oslo. Han er jo frisk og oppegående, og klarer seg fint alene.
Vi ordnet alt for ham, kjøpte huset og sørget for at han kunne flytte inn. Men da begynte svigerfar å finne på historier om hjerteproblemer og lignende, bare for å få oppmerksomhet så han kunne slippe å bo alene. Men jeg har ikke energi til dette lenger. Jeg vil bare slappe av og være sammen med min egen lille familie igjen. Jeg er så sliten. Hva skal jeg gjøre?
