Kjære dagbok,
I dag føles det som om jeg fortsatt drømmer. Sønnen min, Anders, og svigerdatteren min, Ingrid, kom plutselig hjem til meg med nøkler i hånden, og tok meg med rett til eiendomsmegleren. Jeg klarte nesten ikke å få frem et ord jeg bare hvisket forsiktig:
Hvorfor gir dere meg en så dyr gave? Jeg trenger jo ikke dette!
Det er en bonus fordi du har gått av med pensjon, mamma! Du kan fint leie ut, så får du litt ekstra inntekt! svarte Anders med et smil.
Alt skjedde så fort. Jeg hadde jo så vidt rukket å komme meg etter å ha blitt pensjonist, da de allerede hadde lagt planer på mine vegne. Jeg prøvde å protestere, men de ba meg innstendig om ikke å motsi dem.
For å være helt ærlig, har jeg og Ingrid ikke alltid hatt det så enkelt sammen. Vi har ofte kranglet plutselig kunne det storme til uten at noen helt forsto hvorfor. Både jeg og hun har vært skyld i de stormene. Men med tiden har vi lært oss å finne en slags fred sammen; vi har innsett at det viktigste er ikke å vinne, men å forstå hverandre. Nå, de siste årene, har det heldigvis vært roligere mellom oss.
Da min søster Rakel hørte om gaven, ringte hun med det samme og gratulerte. Hun klarte ikke å dy seg for å skryte litt over at hun tydeligvis har oppdratt en god datter, siden svigerdatteren min ikke hadde noe imot en slik gave til svigermoren sin. Men Rakel innrømmet at hun personlig ikke ville tatt imot noe sånt, og heller gitt det til barnebarnet sitt.
Jeg lå våken halve natten og tenkte: Klarer jeg meg på bare pensjonen? Jeg trenger jo egentlig ikke så mye. Neste morgen kalte jeg inn barnebarnet mitt, Emil, for å høre hva han syntes om at jeg hjalp ham å innrede leiligheten. Han blir snart seksten og skal jo snart studere, kanskje få seg kjæreste det er jo umulig å ta med en jente hjem til foreldrene.
Bestemor, ikke tenk på det! Jeg har lyst til å tjene til livets opphold selv! sa Emil bestemt.
Det virker som alle takker nei til leiligheten. Jeg har spurt både Ingrid, Emil og til og med Anders selv.
Tankene gikk tilbake til søsteren min hun hadde en gang sett sin svigerinne gi bort huset sitt og endte til slutt opp i en kommunal leilighet, noe hun aldri har kommet helt over siden.
Og onkelen vår han gikk bort for femten år siden, og arvingene hans har enda ikke klart å bli enige de har slåss så mye om arven at forholdet er helt ødelagt.
Jeg husket også en dokumentar jeg så en gang en eldre mann som hadde gitt huset sitt til sønnen sin, bare for å bli kastet ut kort tid etter. Sønnen solgte huset og etterlot foreldrene på gata. Tårene kom snikende jeg vet egentlig ikke om det var av takknemlighet eller stolthet over barna mine.
Etter møtet med NAV i dag fikk jeg vite at jeg nå får i overkant av 20.000 kroner i pensjon. Anders har alt fått leid ut den nye leiligheten for 30.000 kroner i måneden. Først nå gikk det for alvor opp for meg hvor storslått denne gaven faktisk er barna mine har virkelig gitt meg en gave som gjør pensjonstiden kongelig.
