Sønnen min har alltid hatt god hukommelse. I barnehagen kunne han alle replikkene til juleavslutningene utenat, så det var alltid en overraskelse helt frem til siste dag hvilket kostyme han skulle ha på seg. Barna ble jo stadig syke, så han kunne steppe inn for hvem som helst, for han kunne alle rollene.
Til juleavslutningen da han var fem år, fikk gutten min rollen som agurk.
Jeg fant det ut kvelden før jeg skulle ha vakt på sykehuset, så jeg kjøpte en grønn T-skjorte, farget kartong og satt natten igjennom og sydde grønne shorts som matchet T-skjorten. Jeg limte en lysegrønn hatt av kartong med en flott stilk laget av grønnmalt ståltråd som jeg trakk grønt stoff rundt.
Det var pappaen som skulle være med på juleavslutningen, noe som fikk meg til å legge igjen en veldig grundig instruksjon om hvordan barnet skulle kles på og hvordan hatten skulle festes.
Midt i sykehusvakta ringte plutselig barnehagelæreren, og med skjelvende stemme fortalte hun at hovedrollen hadde blitt syk, så i morgen skulle sønnen min være… smørbukk! Jeg spurte nervøst om ikke en smørbukk kunne være utkledd som agurk, men etter en talende stillhet i andre enden forsto jeg svaret.
Jeg ringte mannen min på jobben og forklarte krisen. Han svarte begeistret (noe som allerede da burde gjort meg mistenksom) han skulle ta med seg to kamerater som også var kirurger, og tre kirurger kunne fikse alt! De var jo smarte karer, de skulle dra hjem til oss og fikse kostymet. (Min magefølelse må ha ligget nede for telling på det tidspunktet!)
Klokka ni på kvelden, utslitt på sykehuset, ringte jeg hjem. Sønnen min svarte og sa at de hadde kjøpt en hvit T-skjorte, pappa limte gul kartong, onkel Vebjørn lagde mat og onkel Olav lo.
En time senere ringte jeg igjen. Nå hadde sønnen lagt seg, og meldte at onkel Olav hadde klippet ut en sirkel av gul kartong og tegnet øyne, onkel Vebjørn hadde åpnet et glass sylteagurker og pappaen hans lo så han hikket.
Ved midnatt ringte jeg en siste gang. Mannen min svarte at Vebjørn og Olav var så utslitte etter å ha laget smørbukk at de hadde lagt seg for å sove. Men det fantes visst noen små nyanser.
Sirkelen til smørbukk var nemlig limt helt skjevt fast på den hvite T-skjorten av Vebjørn med superlim. Da Olav forsøkte å rive det løs, revnet T-skjorten, så de måtte sy hele sirkelen fast på den grønne agurk-T-skjorten med kirurgtråd.
Men, forsikret han meg, det så flott ut! De hadde til og med gitt smørbukk tjueåtte tenner, og han smilte bredt men de manglet litt hvit kartong, så to tenner foran manglet fortsatt.
(Ingen ser vel det, sa jeg, det drukner sikkert i resten av tannrekkene.)
Så jeg prøvde å roe meg ned og tenkte at sønnen min kom til å ha det beste kostymet. Men da jeg hørte snork fra bakgrunnen, visste jeg at det var onkel Olav som hadde sovnet midt i arbeidet med å klippe tenner.
Tvilen snek seg inn og gnagde helt til morgenen. Etter vaktskiftet tryglet jeg sjefen om å få gå en time for å rekke sønnens juleavslutning i barnehagen.
Jeg kom selvfølgelig litt for sent… Fra salen hørte jeg latter, hyl og snufs. Jeg listet meg inn døra…
Der, ved siden av juletreet, sto den mest fantastiske smørbukken du kan tenke deg, prøvde å hoppe. Et enormt, måneformet gult ansikt på brystet til sønnen min, fra haken og helt ned til knærne. Øynene på den store figuren så i hver sin retning. Tre lange horisontale sømmer over øynene ga assosiasjoner til dype bekymringsrynker en livserfaren smørbukk.
Det som slo meg mest, var de to manglende tennene øverst i den vidåpne munnen selvfølgelig var det fortennene!
Foran meg sto en svært aldrende, hjelpeløst rufsete smørbukk som så ut som han nylig var løslatt fra Botsen og hadde drukket mer enn godt var. Hele verket ble kronet med en grønn kartonghatt med agurkstilken dinglende bekymringsløst på toppen.
Akkurat da begynte sønnen min å fremføre diktet sitt: «Hvor kan du finne en som meg?…» (Det fulgte egentlig flere linjer om at sånne finnes bare i eventyr og på juleavslutninger, men salen hadde mistet all fatning.) Barnehagelæreren satte seg bare ned på huk og holdt seg for ansiktet, og latteren trillet rundt i salen…
