Kjære dagbok,
I dag er jeg 60 år gammel, og ektemannen min er 65. Det er nesten ingen overraskelse at vi har nådd denne alderen alt kan jo skje i denne tiden. Men det som virkelig får meg til å stoppe opp, er at dette er mitt første ekteskap, og for ham også.
Det er nesten komisk å tenke tilbake: Jeg hadde aldri planlagt å gifte meg. Aldri i livet! Da jeg ennå ikke hadde fylt tjue, forlot en mann jeg elsket av hele mitt hjerte. Han het Sindre, og han gikk fra meg da jeg var fem måneder gravid. Jeg husker at jeg i den første natten etterpå ba til Gud og tenkte på å ta mitt eget liv. Men så samlet jeg meg, sverget at jeg aldri skulle gifte meg igjen, og lovet meg selv at jeg aldri ville la en annen «kriminell» mann komme inn i livet mitt og forsvinne ved første mulighet.
Jeg holdt mitt ord. Datteren min vokste opp, giftet seg, fikk barnebarn, og jeg fortsatte som en sta esel, alene med min egen ensomhet. Mannene kom og gikk, men min vilje er klar: Når jeg har bestemt meg, lar jeg meg ikke avlede fra veien. Så ensomheten har gjort meg hard, nesten ukvinnelig i sin stahet.
Skjebnen, den lurer likevel. Jeg vil fortelle deg om den mannen som til slutt klarte å lede meg til alteret
Da jeg gikk av med pensjon, som så mange andre pensjonister, begynte jeg å ta meg av hagen vår. Jeg arvet en liten hytte med tomt fra foreldrene mine på Østlandet, og pendlet med lokaltog fra Oslo til den lille bygda. Turen tok litt over en time, så jeg pleide alltid å ta med meg en kryssordbok så gikk tiden raskere.
En ettermiddag, på perrongen, steg en mann og en kvinne tydelig et gift par inn i toget sammen med en liten, kortvokst eldre mann. Først var det stille. Så hørte jeg kvinnestemmen, lav og nølende:
Sindre, skal vi stikke innom barna og hjelpe dem? Du er jo far
Deretter brøt en høy, rasende stemme gjennom:
Er du gal? Skal jeg krype foran disse idioter?!
Ordene fylte vognen, og jeg løftet blikket. Jeg så ham: Sindre. Den samme Sindre som en gang forlot meg mens jeg var gravid. Han hadde fått flere rynker og et hardt, hevet blikk, men han var fortsatt den store, robuste mannen jeg husker fra før. Han så meg ikke, men oppdaget blikket mitt og ropte:
Hva ser du på meg? Vend deg bort, ellers treffer du meg i øyet!
Jeg frøs. Hele kroppen min ble som paralysert. Men så skjedde det uventede. Den lille mannen som satt rett foran meg reiste seg med en plutselig besluttsomhet og stilte seg mellom meg og Sindre:
Hvis du ikke slutter å ydmyke kvinner, får du gjøre opp med meg. En mann som snakker sånn med kvinner er ingen mann, men en drittsekk. Jeg skal knekke deg som en sau!
Jeg fikk panikk. Sindre kunne lett ha knust ham, men han så bare forvirret ut, trakk skuldrene sammen og mumlet noe. I det øyeblikket innså jeg at dette ikke var en helt, men en tøff fyr som bare tør å reise seg for kvinner. Og jeg tenkte: Har jeg hele livet mitt blitt ødelagt av slike menn? Tårene truet med å renne.
Etter to stopp, steg Sindre og kona hans av, og jeg brast i gråt. En tom og bitter tomhet fylte meg.
Selv tårene dine gjør ikke ansiktet ditt mindre vakkert, sa den lille mannen med et smil. Jeg så ham i et nytt lys; han var ikke lenger liten. Navnet hans var Frode Berg, en pensjonert soldat.
Det var da jeg plutselig følte, for første gang på mange år, et ønske om å gifte meg. Jeg ønsket å være en elsket kvinne.
Det skjedde. Frode og jeg er nå lykkelige sammen. Livet har på sin egen måte plassert brikkene der de hører hjemme, og alder betyr ingenting. Selv i livets høst kan kjærligheten komme og bringe ekte lykke.
Med håp om flere vakre dager,
Gry.
