Kjære dagbok,
I dag ble jeg minnet om hvor raskt barna vokser, og jeg oppdaget først når lille Ole allerede trampet og løp for å møte pappa at han er blitt så stor. Vi har alltid forsøkt å gi det første barnet vårt det beste, selv om det ofte betyr at vi setter egne ønsker til side.
Vi kjøpte en dyr, kompakt barnevogn som passet i bagasjerommet på bilen vår. Den tjente oss trofast, og vi brukte den med omhu fordi vi tenkte å selge den videre senere.
Da Ole vokste ut av vognen, la jeg den ut for salg på Finn.no. Mannen min foreslo at vi skulle kutte 30% av den opprinnelige prisen, men jeg tenkte på den økonomiske nedgangen folk opplever nå, så jeg bestemte meg for å selge den for halv pris da vil den nok gå raskt, og det føles som en god gjerning.
Bare noen timer etter at annonsen var publisert, ringte en hyggelig jente og spurte om hun kunne se vognen i person. Jeg takket ja, og en halvtime senere banket det på døren.
Da jeg åpnet, fikk jeg et sjokk: På dørstokken sto niesen min, Åshild Lunde, som vi ikke har hatt kontakt med på to år etter en krangel om gutta. Jeg ble så glad for å se henne; jeg hadde lenge letet etter en unnskyldning for å gjenoppta forholdet.
Ved en kopp te fortalte hun at hun og kjæresten, Anders, har fått en liten gutt. De tjener ikke så mye, men de er lykkelige.
Etter en åpen samtale gikk vi sammen og så på barnevognen. Den falt Åshild i smak, og jeg tilbød henne å få den til en enda lavere pris enn den jeg hadde annonsert.
Neste dag forberedte jeg meg med stor entusiasme til besøket. Jeg lagde en deilig middag, og vi samlet oss som familie, mimret om gamle tider og nøt gjenforeningen.
Da det skulle bli gjort en avtale, sa Åshild at hun gjerne ville ha vognen som bursdagsgave. Jeg følte meg ikke komfortabel med å gi henne en så kostbar gave og sa fra med en gang.
Hun ble svært fornærmet, kalte meg gjerrig og stormet ut av leiligheten med hylende rop. Senere fortalte hun familien sin at hun var lei seg for barnet, og de støttet henne, noe som førte til at vi også måtte kutte kontakten med dem.
Dette har gjort meg klar over at jeg ikke kan prøve å være til glede for alle, og jeg har bestemt meg for å unngå forretningsavtaler med slektningene mine fremover.
En sliten, men ettertenksom meg.
