Foreldrene mine bodde sammen bare en kort stund. Da jeg var fire år gammel, dro pappa ut døra og kom aldri tilbake. Det var en ulykke Men han etterlot seg noen gamle bilder hvor vi er sammen, og han satte inn en pen sum penger i banken på mitt navn, som bare vokste for hvert år.
Noen år senere giftet mamma seg på nytt og jeg fikk en lillebror. Det viste seg snart at jeg ble hushjelpen til både stefar og mamma i tillegg til å fungere som barnevakt for lillebror.
Når jeg så hvordan mamma behandlet lillebror, fikk jeg nesten lyst til å gråte. Hun elsket ham tydeligvis, kysset ham god natt, leste eventyr, ga ham klemmer og handlet leker og klær til han.
Stefaren min var heller ikke akkurat nøytral han forgudet sin eneste sønn. Men meg? Ingen som elsket meg og det ble faktisk bare verre. Etter hvert begynte stefar og mamma å krangle, stefar tok til flaska, og det ble fullt norsk kveldsdrama med krangling og spetakkel. Den som fikk gjennomgå mest, var selvfølgelig jeg, for meg likte de jo ikke. Og ja, de skilte seg til slutt.
Etter det flyttet jeg til Trondheim for å studere og lot mamma og lillebror bli igjen i leiligheten som egentlig tilhørte pappa. Jeg stakk bare hjem en sjelden gang, for jeg jobbet i tillegg deltid for å få endene til å møtes.
Da jeg endelig kom hjem etter lang tid, fikk jeg sjokk: Leiligheten var fylt med unge folk jeg aldri hadde sett før. Mamma sov på en sliten sovesofa på kjøkkenet, og disse fremmede var visst kompiser av lillebror. Jeg tenkte vi måtte snakke om dette. Men ting ble bare verre. Neste morgen ble jeg vekket og nærmest marsjert av gårde til banken for å ta ut pengene faren min hadde spart til meg, fordi tro det eller ei lillebror hadde tapt en solid bunke kroner på kortspill.
Det føltes som om jeg var fire år igjen og bare måtte gjøre som jeg fikk beskjed om.
Det ironiske var jo at jeg egentlig hadde kommet hjem for å dele gode nyheter om at jeg var gravid, og håpet vi kunne få en slags familie, endelig Men neida, løsningen ble en annen. Jeg sa til dem at de fikk pakke sakene sine, for nå skulle de til bestemor på landet. Leiligheten var min, og jeg var ferdig med å la fremmede regjere der.
Mamma og lillebror lo bare av meg ikke overraskende noe som bare gjorde meg enda sikrere på at jeg gjorde det rette. Greit, da var det bare å ringe politiet! De dukket opp og hjalp mine kjære slektninger med å pakke sammen og komme seg ut. Sammen med kjæresten min byttet jeg låsene, vi planlegger å selge leiligheten og kjøpe noe nytt til familien vår i en annen by. Jeg byttet jammen også bankkontonummer, siden mamma allerede hadde prøvd å entere kontoen.
Jeg er ganske så sikker på at pappa ville støttet dette valget. Han ville jo bare det beste for meg, tross altFor første gang på lenge kjente jeg en lettelse bre seg i brystet. Det var som å puste ut hele barndommen på én gang. Ingen flere hemmelige bekymringer eller tunge blikk over kjøkkenbordet bare meg, kjæresten min og livet vi ønsket å skape sammen. Jeg tok frem et av de gamle bildene av pappa og meg, plasserte det på nattbordet, og kjente hånden til kjæresten min finne min.
«Nå starter vi noe eget,» hvisket han.
Jeg tenkte på det lille hjertet som vokste inni meg, og smilte for meg selv. Jeg hadde endelig valgt min egen familie og denne gangen skulle ingen, aldri noen, ta den fra meg.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
