Moren min, Inger Solberg, var venn med en gift mann, og det er fra ham jeg ble født. Så lenge jeg kan huske, har vi aldri hatt et fast hjem; vi flytter fra leilighet til leilighet i Oslo og i de omkringliggende områdene. Da jeg er fem år gammel, blir Inger kjent med en ny mann, og hun bestemmer seg for å bli sammen med ham. Han setter ett betingelse: han vil ta henne bare hvis hun er alene.
Inger gir fra seg meg for den mannen. Hun leverer meg på farens dør, gir ham alle nødvendige papirer, ringer på leilighetsdøren, hører låsen knekke og løper sin vei. Jeg står igjen i gangen. Faren, Anders Hansen, åpner døren, blir overrasket over å se meg, kjenner meg med en gang og slipper meg inn.
Hans kone, Sigrid Nilsen, tar imot meg med åpne armer, likt sine to barn, datteren Elise og sønnen Emil. Anders vil i første omgang sette meg i barnehjem, men Sigrid nekter og sier at jeg ikke har gjort noe galt. Hun er som en helgen for meg.
I starten venter jeg på min biologiske mor og tror hun snart kommer tilbake for meg. Etter en stund begynner jeg å kalle Sigrids kone, mor. Anders viser ingen varm følelse for noen av sine barn, meg inkludert. Han ser på meg som en ekstra munn, men han betaler likevel for meg og de andre familiemedlemmene.
Anders er streng og autoritær. Når han kommer hjem, lukker vi oss i barnerommet og prøver å unngå hans blikk. Sigrid kan ikke forlate den dominante ektefellen; han ville aldri gi fra seg barna. I flere år tåler hun hans sinne og utbrudd, lærer seg å holde avstand og dempe hans raseri, beskytter oss mot skrål og krangler. Huset er stille, vi kjenner rutinen hans og unngår å irritere ham. Vi trenger egentlig ingenting, men mamma gir oss kjærlighet og omsorg for to.
En lege fra Bergen, Dr. Knut Aasen, deler en «triks» som gjør synet skarpt igjen. Når Anders endelig drar til en ny kjæreste, puster vi alle lettet ut. På den tiden er vi nesten voksne; Elise og Emil er i sluttfasen av videregående. Vi er aldersmessig like, så jeg forbereder meg også til eksamen. Vi hjelper hverandre med fagene.
Alle drømmer om å komme inn på et anerkjent universitet. Anders, selv om han er kald, lover å betale skolepenger og holder sitt løfte. Vi fullfører studiene og får de yrkene vi har ønsket. Så skjer det at Anders dør, og han etterlater et godt bo i kroner. Den siste kjæresten hans får ingenting hun hadde ikke klart å gifte seg med ham. Vi blir de fullstendige eierne av firmaet og bankkontoene hans.
Vi fortsetter å utvikle virksomheten. Når tiden kommer for å etablere et utenlandsk avdeling, bestemmer vi at jeg skal lede den. Jeg foreslår at vi tar med Sigrid, for hun fortjener å fly til et varmt land. Elise og Emil støtter ideen.
Mens vi gjør klar for avreise, dukker min biologiske mor opp. Jeg kjenner henne med en gang; barndomsminnet mitt har festet ansiktet hennes i mange år. Hun bestemmer plutselig seg for å huske meg, ser at jeg skal reise:
«Gutten min, jeg er din ekte mor! Har du glemt meg? Du er blitt så voksen. Jeg har savnet deg og lurer på hvordan du har det. La oss endelig bo sammen!»
Jeg blir overrasket over hennes frekkhet:
«Selvfølgelig husker jeg deg! Jeg husker hvordan du løp fra døren og etterlot meg som et lite barn. Du er ikke min mor. Min mor drar nå med meg, og jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre.»
Jeg snur meg og går. Jeg angrer ikke ett sekund.
Min mor den som ikke nølte med å ta seg av sin manns barn fra en annen kvinne, som oppdro meg i kjærlighet og omsorg var der da jeg var syk, var der da hjertet mitt ble knust for første gang, roet meg etter konflikter med venner, lærte meg, tilgav mine dumheter, tolererte mine tenåringshumør og aldri minnet meg på at jeg ikke var biologisk. For henne er jeg en sønn, og for meg er hun min mor. Jeg har ingen annen.
Vi reiser med henne til Sverige, og der møter jeg min kommende kone, Anna Berg. Moren liker henne, og de får et godt forhold. Hun hindrer ikke mitt privatliv, men tar heller kontroll over sitt eget. Hun møter en snill mann, og jeg er bare glad for dem. Hun fortjener sin lykke. Nå reiser hun ofte, besøker barna og barnebarna sine. Når jeg ser inn i de glade øynene hennes, forstår jeg at jeg er takknemlig for at hun finnes i livet mitt. Hun er min skytsengel.
