Min mann hadde en bestemor. Han tilbrakte hver eneste sommer hos henne. Hun hadde ikke noe imot det. På den tiden drev hun sin egen virksomhet. Hun ordnet alt selv, solgte helbredende urter til apotekene. Min mann vet ikke helt hvordan hun fikk det til, men han husker at hun, etter datidens målestokk, tjente svært mye penger. Hun var en kvinne med en ganske særegen personlighet. Hun elsket min mann, sparte aldri på mat, men ga aldri fra seg en eneste krone til små gleder eller moro. Alle trodde hun sparte til noe stort. Bestemor hadde store skap hjemme, fylt med mange små skuffer og alt var låst.
Som liten var min mann stadig nysgjerrig på hva som fantes inni disse skapene, men bestemor svarte alltid at det var bare ting til jobben. Så begynte alt å flyte over i drømmens landskap, og tidene forandret seg på en måte som bare gjør mening når man sover: Plutselig var gründerskap overalt, og konkurrentene hennes kom susende forbi, som om de løp på ski ned et fjell. Da ble hun på en eller annen måte helbreder uten å ta betalt for det og de rikeste menneskene trillet inn døren med åpne armer, som om hun bodde inne i en svevende tønnestue. Vi besøkte henne mens hun ennå levde, og hun levde fattigere enn den blekeste skygge, i filler og tørr brød, og avslo all mat vi hadde med. Ikke gjør meg bortskjemt, sa hun, som om alt dette var en tung vinter hun skulle klare uten hjelper.
Da hun døde, arvet min mann huset. Vi dro dit for å ordne alt det som hører arven til, men fant i kjelleren et matlager fullt av hermetikk og tørrvarer, alt forhistorisk og forbi utløpsdatoen. Viste seg at takknemlige gjester hadde båret dette til henne, men hun hadde aldri spist en smule. Da vi åpnet skapene hennes, kom det virkelige sjokket: En hel uværsnatt av kostbare ting fra nittitallet, rekker av sjeldne kuriositeter, nesten et museum for gamle ting folk glemte at fantes. Mengdene var svimlende, som om hun forsøkte å magasinere hele jenehavet der inne. Hvorfor satte hun pengene sine i ting som bare ville samle støv og tape verdi? Jeg forstår meg ikke på denne kvinnen, men i drømmen min lurer jeg: Kanskje var hele huset én eneste stor, skjult skattekiste som bare kunne åpnes når man lukket øynene.
