Min mann var min eneste støtte helt til vår yngste sønn ble tre år gammel. Så pakket han sekken og forsvant fra vårt liv for godt.
Jeg giftet meg da jeg var atten. Mannen min, Anders, var tjue år eldre enn meg, og jeg ble tiltrukket av hans ro og erfaring. Innen ett år var datteren vår, Liv, på veien, og kort tid etter kom sønnen, Eirik. Anders sto ved min side i alt. Med hans hjelp fikk jeg tungen på plass, fullførte studiene og steg på egne ben. Men da Eirik var tre, forsvant han uten et ord, og etterlot oss i mørke.
Laget av tårer i flere måneder, kunne jeg ikke se meg selv klare meg alene med to barn. Jeg hadde ingen å sette dem hos, så jeg klarte ikke å gå ut i arbeidslivet. Bidraget fra Anders var så smått at det knapt dekket en kopp kaffe noen få hundre kroner i norske kroner. Jeg kjempet så hardt jeg kunne, og til slutt fikk Eirik plass i barnehagen, og jeg fikk et deltidsarbeid. Da kom Anders tilbake, med bønn om tilgivelse og et håp om å gjenforenes med familien. Jeg så ham rett i øynene og sa:
Vi har lært å leve uten deg. Du har aldri tenkt på barna. Nå kommer du med unnskyldninger? Gå bort, og kom aldri tilbake til vårt liv.
En måned senere anklaget han meg i retten i håp om å få tilbake barna. I rettssalen spilte han sine kort, men dommen falt: barna forble hos meg.
Et halvt år etterpå fikk jeg vite hvorfor Anders søkte forsoning hans far hadde skrevet et testament for våre barn. Så ble alt han eide til slutt bortført av loven. Nå er de harde dagene bak oss, men minnene sitter fast: å dele et lite brødskive, å gå sulten i flere uker for at Liv og Eirik skulle ha noe å spise. Tårene er tørket, men følelsen av den lengste natten sitter fortsatt i hjertet mitt som en kald skygge over Oslofjorden.
