Min mann jobber, men jeg betaler for alt. Dere spør hvordan jeg havnet i denne situasjonen i livet mitt og hvorfor jeg gikk med på det, men jeg svarer at kvinner som elsker, er blinde. Jeg var blind. Hele livet prøvde jeg og lærte. Mamma sa alltid til meg at om jeg vil ha et godt liv, må jeg jobbe hardt. Hun sa også at en kvinne skal være sterk og selvstendig, så hun kan klare seg alene om det trengs. Det virker som nettopp det siste rådet har spilt meg et grusomt puss. Da jeg datet menn, var jeg for uavhengig og få ville ha noe med meg å gjøre. På den tida ville de fleste menn ha en myk kvinne de kunne ta vare på og vise sin styrke og maskulinitet overfor. Jeg klarte meg selv. Så ble jeg helt oppslukt av jobben. Jeg var singel til jeg ble 35, da jeg traff Erik. Han er på min alder. Jeg ble overrasket over at han aksepterte min selvstendighet. Han insisterte aldri på å gjøre noe for meg eller hjelpe til hvis jeg sa jeg kunne ordne det selv. Han ga meg aldri blomster eller hvisket søte, tomme ord i øret mitt – noe jeg ikke kunne fordra. Hos ham var jeg en likestilt partner. Men jeg burde visst hvor mye denne såkalte likestillingen faktisk skulle koste meg – for det viste seg å ikke være likestilling i det hele tatt. Vi giftet oss og han flyttet inn hos meg. Erik hadde ikke sin egen leilighet, han bodde med sin mor. Jeg ville ikke bo med svigermor. Jeg hadde hørt nok av den slags historier og det fristet ikke. Første måneden ga Erik meg ikke en krone fra lønnen sin, han sa han måtte tilbakebetale et lite lån han hadde tatt for morens operasjon. Jeg sa ingenting, jeg var forståelsesfull. Vi er familie – la ham nedbetale lånet og så kan vi ordne det sammen. Men etter syv måneder hadde han fortsatt ikke blitt kvitt lånet. Det var alltid et annet problem; for lav lønn, færre timer på jobb, eller noe annet. Jeg betalte hele tiden for mat, underholdning og strøm. Etter hvert begynte han å si at han sparte for å kjøpe oss hus på landet. For eksempel til ferier. Men på fem år har jeg aldri sett ett kontoutdrag fra ham. Vi er jo familie. Så kranglet jeg med ham. Hvordan kan jeg ha forsørget ham i fem år? Det er ikke normalt. Han pakket sakene og dro hjem til moren sin. Sånn, bare sånn. Tre dager senere, da jeg ikke orket mer, hentet jeg ham tilbake. Og så begynte alt på nytt. Han gir ikke en krone til noe. Jeg er så lei. Jeg vil bruke penger på noe koselig for kvinner, men har ikke midler – alt går til familien. Hva skal jeg gjøre? Skal jeg skilles? Vil han noen gang forandre seg?

Min mann jobber, men jeg betaler alt.

Dere lurer på hvordan jeg havnet her i livet, og hvordan jeg frivillig ble med på et sånt opplegg men jeg skal bare si: Alle kvinner som elsker er nærmest blinde. Jeg var blind som ei ugle i solskinn. Hele livet har jeg prøvd, lært, strevd. Moren min sa alltid til meg, helt siden jeg var liten, at skulle jeg få det godt, måtte jeg jobbe hardt. Hun sa også at jenter burde være sterke og selvstendige, så de kan klare seg selv om det kniper.

Akkurat det siste rådet har jaggu laget rabalder for meg. Når jeg var på stevnemøter, oppførte jeg meg så uavhengig at menn skygget banen. Folk flest vil ha ei mild kvinne de kan verne om, vise muskler for og kjenne seg skikkelig mandige men jeg klarte meg jo utmerket alene.

Til slutt ble jeg bare arbeidsjenta som knapt rakk å dusje mellom skift. Jeg var singel helt til jeg fylte 35, da møtte jeg Espen. Han er like gammel som meg. Det forundret meg at han aksepterte hvor selvstendig jeg var. Han maste aldri om å hjelpe til, hvis jeg sa jeg skulle fikse det selv. Han ga meg aldri blomster eller hvisket søte, tomme fraser jeg får gåsehud av. Med ham var jeg på like fot. Jeg burde vel ha skjønt at det faktisk ikke er så jevnt likestilling kan jo bli skikkelig dyrt, vet du.

Vi giftet oss og han flyttet inn hos meg. Espen hadde ikke eget krypinn, han bodde hos moren sin. Og jeg? Nei, takk jeg hadde ikke tenkt å være svigerdatter med sokkerull og kjøttkaker rundt meg hele uka. Har hørt for mange skrøner om det der, og de ender ikke akkurat med gull og grønne skoger.

Første måneden fikk jeg ikke se snurten av lønna hans. Han sa han måtte nedbetale et lite lån han hadde tatt for å betale morens operasjon. Hva skulle jeg si? Jeg prøvde å være forståelsesfull hallo, vi er jo familie! La ham nå ta oppgjøret sitt, så skulle vi fikse resten sammen.

Men så gikk det sju måneder, og fortsatt var den lånet et mysterium. Nye unnskyldninger, dårlig lønn, færre timer, et eller annet. Hele tida måtte jeg punge ut på mat, strøm, kino, you name it. Så begynte han å snakke om at han sparte til hus på landet, en feriehytte kanskje.

I løpet av fem år så jeg aldri et kontoutdrag fra ham. Familie, liksom! Så kranglet jeg med ham hvordan i all verden har jeg forsørget ham i fem år? Er det virkelig standarden? Han pakket bagen og dro hjem til mor. Sånn, rett fra sofakroken til barndomsrommet.

Men etter tre dager med tomt kjøkkenbord og skrekkelig ro, klarte jeg ikke mer og ba ham komme hjem. Og så var sirkuset i gang igjen. Han nekter fortsatt å spandere hverken en krone eller en boks makrell i tomat. Og jeg? Jeg er så sliten. Vil kjøpe noe gøy, kanskje en topp eller bare en latte, men jeg har ikke en eneste ledig hundrelapp alt går til oss to. Hva gjør jeg nå? Skal jeg bare ta ut skilsmisse? Blir han noensinne en forandringens mann?