Ti år etter at hun hadde forlatt ham, Anders, og de to små døtrene deres, fordi hun ikke ville bli sykepleieren hans da han ble lenket til rullestolen, sto Kjersti igjen på trappen til det gamle huset og ba om penger. Det andre ekteskapet hennes hadde gått i oppløsning, og hun var nær ved å miste alt. Hun hadde forandret seg, tynget av årene og utmattelsen, og da Anders åpnet døren, kjente han henne nesten ikke igjen. Han hadde oppdratt Siv og Turid alene, og han lukket ikke døren, men han slapp henne inn med et nøl som hang i luften mellom dem. Jentene, som da var tretten og ti år gamle, sto ved farens side med kalde, tause blikk.
Middagen var dekket, men den ble en pinlig prøvelse med stive samtaleemner og den vonde erkjennelsen av alt det livet som Kjersti hadde lagt igjen. Jentene, som kjente hverdagen med Anders ut og inn, svarte høflig, men holdt avstand til hennes forsøk på å nærme seg. Kjersti satt i et hus som var bygget på minner hun aldri hadde vært en del av. Hun var en fremmed som prøvde å finne en plass i en familie som for lengst hadde lært seg å leve uten henne.
Etter middagen fant Anders fram en gammel, slitt eventyrbok med tittelen «Den lille revens reise». Boken var limt sammen med gaffateip, og i margene hadde han skrevet for hånd om jentenes viktigste øyeblikk – alt de hadde oppnådd, og alt de hadde strevd med. Det var ikke bare en barnebok; det var et vitnesbyrd om alle årene Kjersti ikke hadde vært der. Han ba henne lese den høyt for døtrene. Han tvang henne dermed til å møte vekten av hverdagen og barndommen hun selv hadde valgt bort.
Mens Kjersti leste, skalv stemmen hennes. Jentene så lenge på kvinnen de bare kjente fra gamle fotografier. Til slutt ble de rørt til tårer, og samtalen som fulgte ga dem rom til å stille de vonde spørsmålene. De tvang moren til å se sannheten i øynene, uten unnskyldninger for hvorfor hun hadde gått. Kjersti måtte ta innover seg den harde virkeligheten av sine egne valg. Hun innrømmet at hun ikke hadde vært der på bursdagene deres, ikke hadde delt frykten deres, gledene deres eller alle de små øyeblikkene som utgjorde en oppvekst.
Til slutt ga Anders henne nok penger til at hun kunne komme seg på beina igjen, men han gjorde det klinkende klart at det ikke var et tegn på tilgivelse eller et viske ut av fortiden. Han ga henne boken, slik at hun endelig kunne fullføre historien hun selv hadde forlatt midt i. På den måten lærte han døtrene at medfølelse er viktig, men at det ikke betyr at man må late som om smerten aldri har eksistert. Da Kjersti gikk ut gjennom døren, vendte familien blikket framover. De lukket det gamle, vonde kapittelet og begynte å skrive en helt ny fortelling.
