Jeg og min tidligere kone fant bare tonen i begynnelsen av forholdet vårt. Etter noen måneder med sjokolade og blomsterbuketter trodde vi at vi var hodestups forelsket, men da vi fant ut at vi ventet barn og foreldrene våre presset oss til å gifte oss, slo det raskt sprekker mellom oss. Ikke på en sånn måte at vi skilte oss etter bare ett år og en sønn sammen, men nok til at vi hadde småkrangler flere ganger i uka, gjerne om bagateller.
Heldigvis jobbet jeg mye, mens kona mi var hjemme med barnet. Dermed hadde vi begge våre pauser fra hverandre. Så lenge vi ikke var sammen hele tiden, og jeg kunne skjemme bort gutten når jeg var hjemme, fungerte det rimelig greit. Kanskje det er derfor vi bestemte oss for å få et barn til da sønnen vår fylte fire år.
Det å få et barn til førte oss nærmere hverandre, og vi begynte å tenke at familielivet vårt kanskje var bedre enn vi trodde. Vi hadde nok med å bekymre oss for barna og de vanlige gjøremålene.
Etter barn nummer to kom barn nummer tre. Jeg tok på meg enda mer arbeid, og kona mi var innforstått med det. Vi var ikke vant med å sette av penger, og jeg jobbet hardt for å gi barna våre det beste og sørge for at de aldri skulle føle seg mindre enn andre. Jeg prøvde å gjøre livet bedre for kona også, men det var visst ikke nok, for hun begynte prosessen med skilsmisse da eldste var elleve og yngste var fire, og fortalte at hun hadde funnet en annen mann.
Det kom ikke som et stort sjokk for meg; jeg kan ikke si at jeg ble overrasket over at hun hadde funnet noen ny. Med skole og barnehage hadde hun tid til å møte noen på si. Det var jo jeg som brukte all tiden min på jobb og familien. Det som virkelig overrasket meg, var hvor villig hun var til å la barna bli igjen hos meg.
Hun hadde alltid vært en omsorgsfull mor, og plutselig virket alt for mye for henne. Hun begynte å true med at hvis hun måtte “ta med barna inn i et nytt ekteskap”, kunne hun like gjerne sende dem til barnevernet eller noe lignende. Hun og hennes nye kjæreste hadde planer om å få egne barn, så hun ville ikke ha ‘disse’ med seg videre.
Livet lærer oss på brutalt vis at kjærlighet og ansvar ikke alltid følges ad. Noen ganger må man ta valg man ikke trodde man ville møte, og det er i sånne stunder man virkelig blir kjent med seg selv. Det viktigste jeg lærte, var at barn aldri skal betale prisen for voksnes feilgrep de fortjener trygghet og kjærlighet, uansett hvordan livene våre endrer seg.
