Kjære dagbok,
I dag tenker jeg tilbake på da sønnen min kom hjem og fortalte at han ville gifte seg med Ingrid. Om tre måneder skulle de få et barn, sa han bare, som om det var den naturligste ting i verden. Jeg må innrømme at det ikke kom helt overraskende, for Ingrid hadde han introdusert for meg for lenge siden. Det var alderen hennes som uroet meg. Hun hadde enda ikke fylt atten, og sønnen min skulle jo i førstegangstjenesten. Barna mine, og plutselig er det de som skal bli foreldre og ha bryllup.
Vi slet lenge med å finne en kjole til Ingrid. Syv måneder på vei syntes selvsagt godt. Etter bryllupet bodde de nygifte hos foreldrene til Ingrid, men hver uke kom sønnen min hjem til meg. Han dro rett inn på rommet sitt og ba om å få være i fred. Det gjorde meg urolig, jeg er jo tross alt mor.
En dag ringte jeg Ingrid.
Går alt fint med deg og Håkon?
Selvsagt, hvorfor spør du? svarte hun, like rolig som en vårsjø uten vind.
Vet du hvor mannen din er nå? prøvde jeg forsiktig.
Marit, skjerp deg. Dette klarer vi uten deg, svarte hun krast. Det var første gang hun viste den siden av seg mot meg, men definitivt ikke den siste.
Jeg nikket for meg selv, unnskyldte at jeg forstyrret henne, og la på. Min natur er rolig og konfliktsky, så jeg lot dem være og blandet meg ikke mer i deres forhold. La dem koke i egen kraft, tenkte jeg.
Etter en stund fødte Ingrid lille Vilde. Jeg likte ikke navnet noe særlig, så for meg ble hun bare Lille-Berit. Sønnen min ble innkalt til Forsvaret, og tjenestegjorde langt hjemmefra. De to årene han var borte, besøkte jeg stadig Lille-Berit. Hver gang jeg kom, la jeg merke til hvor vakker Ingrid var. For vakker nesten. Skolegangen i Trondheim ga mange nye muligheter, og jeg tenkte: Denne fine studenten venter kanskje ikke på mannen sin.
Jeg følte aldri at Ingrid likte meg noe særlig. Når jeg kom for å besøke sitt barnebarn, pustet hun gjerne dypt, overlot barnevogna kjapt til meg, og ba meg gå tur. Mine øyne skulle helst slippe å se deg, virket det som hun tenkte. Jeg følte meg bare uvel der, ville alltid dra fort hjem igjen.
Etter plikttjenesten kom sønnen min hjem. Alt virket fredelig og bra Håkon koste seg med Ingrid og Vilde, Ingrid var både huslig og vakker. Jeg kjente varmen spre seg i hjertet mitt. I det skjøre familielivet gikk femten år uten særlige problemer.
Men plutselig forandret Ingrid seg. Hun hadde stadig nye kjærester, og hun la ikke skjul på det. Det gikk mye rykter, og hun syntes bare det var gøy. Håkon tålte det i nesten tre år. Han elsket henne, men det var ikke mulig mer. Selv sa hun stygge ting, var spydig og ondskapsfull. Jeg skalv av å irettesette henne, hun var mest som en engelsk bulldog på dårlige dager.
Sønnen min, hvordan går det egentlig med Ingrid? Er det slutt? prøvde jeg forsiktig.
Ikke vær bekymret, mor. Det ordner seg, svarte Håkon. Jeg fikk inntrykk av at han følte at skulden lå på ham, siden han tålte så mye.
Til slutt klarte jeg ikke holde meg og tok mot til meg og ringte Ingrid.
Kan jeg spørre deg om noe? sa jeg svakt.
Du burde heller spørre sønnen din hva han driver med på jobben, Marit. Min tante jobber der og har fortalt meg alt i detalj. Så for å si det rett ut: sønnen din har vært utro også! Han begynte, skrek hun.
Jeg angret på at jeg hadde ringt, og ga Håkon aldri beskjed om samtalen. Ble det som det ble.
De skilte seg. Vilde ble boende med moren. Håkon lot livet fare og byttet kjærester i hytt og pine, brunetter, blondiner, rødhårede. Ingen varme netter, alltid noen hos ham. Ingrid giftet seg igjen nærmest umiddelbart, det var Håkon som fortalte det, og han gråt. Ingrid var jo en svært omsorgsfull kone i sitt nye ekteskap.
Neste kone i rekken var Anita. Liten av vekst, blid, men med makt over min sønn. Da var Håkon trettifem og Anita førti. Han gjorde alt hun ville, bøyde seg etter hennes ønsker. Hun hadde klare krav: offisiell vielse, bolig til hennes datter og full økonomisk trygghet. Håkon smeltet.
Anita var, i motsetning til Ingrid, overvennlig med meg, insisterte på fornavn og ønsket å være venninner. Men jeg liker ikke slik fortrolighet, så jeg lot det bare gå forbi. Alle gaver fra henne, kjøpt for pengene til Håkon, henger ubrukt i skapet mitt.
Alt Anita gjør virker påtatt, smilet er anstrengt, hun snakker falskt, elsker egentlig ikke Håkon. Hun har funnet seg en pengeku i sønnen min, krever stadig mer, og lurer det hun kan. Da tenker jeg ofte på Ingrid. Hun kunne være arg, men elsket Håkon oppriktig.
Anita lager ikke middag hjemme, hun kjøper helst ferdigmat fra butikken. Jeg prøvde meg med et råd:
Kunne du ikke laget litt suppe til Håkon, det er ikke sunt å bare spise brødskiver?
Marit, lær ikke gamle kråker å hoppe, svarte hun.
Venner er viktigst for Anita. Sammen danser de og shopper på kjøpesenter, drikker kaffe uten mål og mening, går i dyre spa-anlegg. Om noe ikke passer henne, får du straks se tårer og drama. Gir du henne et egg, vil hun helst ha det skrelt.
Hvorfor Håkon holder ut med en slik kone, forstår jeg ikke. Jeg tenker at møtet mellom dem er en stor misforståelse. Oftere og oftere savner jeg den driftige Ingrid og hennes fantastiske mat. Jeg husker fortsatt hennes nydelige fisk, perfekte kålruletter, og ikke minst verdens beste bløtkake. Hvorfor klarte ikke Håkon å beholde en slik kvinne? Han har bare seg selv å takke. Men jeg er glad for at Lille-Berit, barnebarnet mitt, fortsatt kommer på besøk og gir meg små gaver.
For meg vil Ingrid alltid være min ekte svigerdatter, selv om hun bare er min eks. Man innser gjerne først verdien av noe etter at det er borte. Anita er en tilfeldig gjest i familien. Jeg synes synd på sønnen min. Jeg tror at det fortsatt er Ingrid som bor i hjertet hans. Men dit kommer han aldri tilbakeLikevel, dagbok, har det gått opp for meg at livet ikke alltid gir oss det vi håper på for våre barn. Kanskje må vi bare slippe dem, la dem miste og lengte, og finne sitt eget grep om lykken. Av og til fanger jeg blikket til Håkon når vi sitter ved kjøkkenbordet, og det hender jeg ser noe stille og vemodig der, som snør seg rundt hjertet mitt. Da tenker jeg: Slik er kjærligheten, uansett hvor godt en mor prøver å verne.
En søndag morgen denne våren slo det meg at jeg hadde levd halve livet med en uro for barna, og at det var på tide med noe annet. Jeg dekket bordet, hentet frem serviset Ingrid en gang ga meg, og kokte kaffe akkurat slik hun pleide å gjøre. Da Vilde eller Lille-Berit, som jeg insisterer på kom på besøk med en blomsterbukett fra hagen, satt vi lenge sammen og lo av gamle bilder. For første gang på mange år følte jeg det som om verden var litt mindre tung.
Håkon kom senere, alene, og satte seg ved vinduet. Vi satt der i stillhet, lot solskinnet falle inn over hendene våre, og jeg sa: Vet du, gutten min, noen ganger er det nok å bare være sammen. Han smilte, og jeg aner at kanskje, en dag, vil han også finne roen.
Og sånn, kjære dagbok, lar jeg fortiden hvile litt lettere i meg. Uansett hva som skjer, har jeg Lille-Berit, minnene, og vissheten om at kjærlighet kan forandre form, men aldri forsvinne helt. For bak alle skuffelser, savn og nye begynnelser, finnes det alltid en dør som står på gløtt og utenfor den vokser livets hage, vilter, uperfekt og vakker.
