Min hemmelighet
Det å ligge på den harde, isete snøen, sånn som det var en vårdag da tøværet hadde gjort alt mjukt dagen før, men nå hadde kulda nettopp begynt å stramme igjen det var underlig nok nesten behagelig. Inni meg kokte det likevel. Blodet hamret i tinningene, brystet verket, ansiktet brant, og munnen var så tørr at det sved.
Jeg samlet en neve snø, sakte, nesten lammet, fikk så vidt glippet opp tennene og la klumpen av hvitt kjølevann i munnen. Det var godt mot tunga, men alt ble ødelagt av en underlig metallsmak. Blodet sildret fra de sprukne tannkjøttene, tvang meg til å hoste og svelge det. Jeg hadde ikke krefter til å rulle meg rundt eller spytte det ut engang.
Snøen dempet smerten, og jeg var den uendelig takknemlig. Gratis bedøvelse, ære være Gudene! Men kulda stilnet ikke alt, den bare skjøv smerten litt vekk, til horisonten mot det røde solhavet. Å se mot solnedgangen var også vondt det brant i øynene under det blendende lyset.
Jeg knep øynene igjen, og så for meg sola stor og uklar, grågul.
Det fristet å krype bort, finne ly et sted i en grop, liten dal, en grøft krølle seg sammen, ligge til, småklage og skjelve som en hund som har fått juling. Men det var ikke krefter til det. Beina hang rett ut som to tømmerstokker, iblant rykte en krampe gjennom dem.
Jeg prøvde å rulle over på siden, støttet meg med høyre hånd, men den sviktet helt en skarp nål stakk i skulderen.
Ikke noe… Greit, får prøve på en annen måte, mumlet jeg mellom tennene. Stemmen min, hes og ujevn, gjorde meg nesten redd.
På venstre side kjentes alt noenlunde, etter litt kamp fikk jeg til og med dratt meg opp i sittende stilling, men hånden forsvant ned i en snøfonn og kroppen sank inntil kulden igjen.
Dø. Nå kunne jeg bare dø her og nå. Da ville alt ta slutt. Hva som venter etterpå, spiller ingen rolle… Jeg hadde tatt på meg for mye, bite over for stor bit. Jeg hadde bare meg selv å takke. Nå var det for sent å snu.
De ville lete etter kroppen min i morgengryet, det hadde de lovet. Men… Kanskje ulvene er raskere? De må jo også ha mat… Da kunne jeg småle av fiendene mine bare knoklene skulle de finne.
Mørket kom fort. Jeg ble grenseløst søvnig. Jeg sank ned i mørket svømte i det, dratt ned som en fisk klemt fast i et is-grep og det var på sitt vis behagelig. Så kom smerten tilbake, som røde gnister, kramper og tenner som skar i hverandre. Sinna, skjør og vill den lot seg ikke kanalisere ut mot noen. Tankene gikk i ring, duret og peip som slitte tannhjul. Men de holdt meg våken.
Fra magen steg også frykten. Urgammel, dyp dødsfrykt. Den slapp meg heller ikke løs.
Fra bjørkekrattet til venstre ulte noe ulvaktig. Jeg rynket på nesa. “Nei, kamerater! En sånn enkel bytte blir jeg ikke for dere! Ulver alle, både tobeinte og firbeinte, men beina mine skal dere ikke få!”
Jeg måtte røre på meg. Hvor? Spiller ingen rolle. Bare jeg kommer meg vekk, ut av dette nullpunktet.
Mamma … Det er synd på henne. Hun venter på meg, bekymrer seg hvordan har hun det? Jeg sa ikke hvor jeg dro, hun får ikke vite hvordan det ender… Selvfølgelig får hun vite det til slutt. Hun kommer til å gråte. Og det er min skyld, mine handlinger. Far kommer til å forbanne meg. Fortjent …
Det fikk meg til å brekke meg, og tårene presset på, men frøs til is i kinnene før de rakk å dryppe på den slitte jakka …
Jeg begynte å krype. Klønete, hopper på den friske armen, bein som kavet i snøen, striper av rødt etter meg, men flyttet meg bort fra ulvehylene …
Så sank jeg ut i mørket. Behagelig, lett, bare tomhet. Kanskje det er helvete men det gjør ingenting. Jeg kunne bli her. Hei, demoner, bare ta meg! Jeg har syndet, ta kroppen den trengs meg ikke lenger…
Men selv i helvete var jeg for mye. Et blendende gult lys slo imot ansiktet, og isende, sviende vann fosset inn i munnen.
Hvorfor hoster du ikke? Du må hoste, rens strupen og få det ut! ropte noen, og slo meg hardt på kinnene. Smertene pulserte i tannkjøttet.
Uuuu, stønnet jeg og spyttet blodig væske ut på snøen.
Du lever ennå, ja? Da får vi vel dra deg med inn i hytta mi. Sleng deg på bjørnefellen, så får jeg dradd deg inn. Kom igjen! Kan du ikke? Jeg gjør det sjøl… Sånn! Noen sterke armer løftet meg og la meg på en varm, syrligluktende skinnfell. De har gjort kål på deg, ja! Jeg hørte både maskinen og hylene. De kommer alltid hit. Som om dette jordet vårt var en gravplass. Folk er dumme… Dumme… mumlet redningsmannen da han ordnet meg til rette. Rolig, vi skal lappe deg sammen, så ser vi.
Jeg mumlet noe om ulver og fiender. Så slapp roen tak og bevisstheten forsvant
Så god og snill du er! lo Ragnhild, og lot meg kysse de myke skuldrene hennes. Kalv, er det det du er? Hun grep tak i kinnene mine, lente seg inn igjen, lot pusten min brenne i ansiktet hennes. Så brått dro hun seg unna, tok på seg morgenkåpe, snørte beltet og sa: Nå må du gå. Det er på tide.
Ragni strakte jeg meg utover på de stive, nystrøkne lakenene. Jeg vil sove… Det er tidlig ennå, se på klokka! Jager du meg igjen
Ofte overnattet jeg hos Ragnhild nå, hun laget kveldsmat, så sendte hun meg i dusjen og gjorde klar sengen. Alltid rene, godt strøkne laken, lyset dempet, hun ventet bare på meg. Natten forsvant. Nylig innkalt fra Forsvaret, utsultet på alt kvinnelig, fant jeg meg plutselig i paradis etter dusjen. Ragni var vakker, mild, mye bedre enn de jentene som alltid drev og kastet blikk.
Jeg så på henne når hun dro på seg strømpene, eller skiftet bak skjermen. Jeg så alt i speilet Ragnhild var solfylt, livlig, nesten overjordisk og så altfor, altfor tiltrekkende.
Jeg sa gå! sa hun lavt. Knepp igjen glidelåsen min, gå. Du må det, Magnus, det blir verre for deg ellers! Kom i morgen, hører du? I morgen…
Vi kysset én gang til, så kastet Ragni klærne mine mot meg og gikk.
Hørte henne på kjøkkenet, hun slo på komfyren, malte kaffe. Duften av nettopp brent kaffe fløt ut i leiligheten. Einar Pettersen, mannen hennes, elsket sterk kaffe, alltid med pepper. Han sa det var uten sidestykke. Ragni satt overfor, klønete på en krakk, lo og nikket som ei hønemor med beina trukket opp på tverrslåen, måtte være forsiktig for ikke å si navnet mitt i stedet for Einar…
Jeg ble stående i dørkarmen litt, så smatt jeg inn på badet. Vasket meg, lo, så dro jeg på skjorta og buksene, og gikk mot kjøkkenet. Morgenkåpen hennes var badet i det lyse sollyset fra vinduet, så stoffet nesten ble gjennomsiktig, silhuetten så forlokkende.
Ragnhild var femten år eldre enn meg, men det plaget ikke meg det minste tvert imot, jeg var faktisk stolt over at akkurat ei sånn kvinne hadde fått øye på meg blant alle guttene rundt.
Ragni… Hun var erfaren, tok mine tafatte tilnærminger med overbærenhet, lo musikalsk og kysset så huet surret. Hun lot meg overnatte i sin veldige leilighet, rikt innredet, med lysekroner og høye tak, slipte parkettgulv, og flott porselen. Hun matet meg, jeg spiste på sultent vis rett fra stekepanna, klønete veltet jeg drammeglass og hun lo, skålte på broderskap og lo enda høyere etterpå, hvit i nakken under kyssene mine.
Hun nektet egentlig at vi skulle bli kjent, men jeg presset på.
En gang så jeg henne på T-banen, presset meg bort til henne. Jeg var drukken og overmodig. Kompisen min, Geir, vistes litt, så mistet vi ham. Jeg holdt på Ragnhild, tigget om å følge henne hjem, men hun trakk seg, så sjenert bort.
Men jeg fulgte henne hele veien. Ved trappeoppgangen sa hun bestemt at jeg måtte gå. Jeg nikket, lot som jeg gikk, men ble i portrommet og så hvilket vindu som tente lys snart.
Første etasje. Vindua hennes vendte mot gården min. Jeg skimtet henne bak gardinene, så silhuetten da hun skiftet klær. Jeg jublet inni meg, men så jaget vaktmesteren meg bort med kosten.
Jeg kom tilbake hver kveld. Det var som besettelse. Hjemme sa jeg jeg skulle ut og gå, men i realiteten sto jeg vakt under Ragnis vindu.
Jeg så også mannen. Kjøkkenvinduet vendte også mot gården. Einar Pettersen ruslet i singlet og skrukkete joggebukser, mager, krum, nervøs. Hvorfor hadde hun giftet seg med en som ham?! Var det virkelig kjærlighet?
Einar tygde middagen sakte, satt med avisa Ragni kom med te og kjeks. Jeg sto der og kikket. En gang snudde Einar seg brått mot vinduet, dro straks for gardina. To skygger smeltet sammen, jeg følte vemmelse. Hvordan kunne min Ragnhild kysse denne stakkaren?
Vi stirret på hverandre slik en tid, men jeg ble lei; til slutt kravlet jeg rett inn gjennom vinduet til Ragni, inn på soverommet. Mannen var borte på reise, jeg så selv koffertene rulle avgårde. Jeg var klar for alt.
Ragnhild tok seg helt ut da hun så meg sitte ved bordet. Ville skrike, men jeg spratt opp, la hånd over munnen. Så kysset jeg henne.
Du, så hun duftet! Håret, leppene, den lette sommerkjolen alt hadde sin egen duft…
Mor min hadde vel aldri parfyme. Hun luktet alltid fabrikk eller tobakk. Røykte sterkt, brukte halve pakker om kvelden, gule tenner av det. Mor lo aldri med tenna synlig, hun var sjenert for dem. Men Ragnhild sine var hvite, rette, som på film. Mor kledde seg sjelden pent, det hadde jeg aldri tenkt over før, men nå sammenlignet jeg og skammet meg. Skulle kjøpt henne noe, men sparte plutselig på pengene. De brukte jeg heller på blomster til Ragni. Mannen hennes tok aldri med blomster, nei han låg der som en mislykket skygge, syntes jeg. De hadde jo riktignok en leilighet som en slottsal, møbler av edeltre, kunst på veggene. Alt var arvet, fikk jeg høre. Så mannen forsynte seg bare med det som egentlig var Ragnis en lur rev, han også.
Men jeg jeg trengte bare Ragnhild, ingenting annet! Joda, god mat og myke laken hjalp oss nyte hverandre, men selv på en høy i fjøset ville jeg vært like lykkelig bare hun var der.
Så luktet Ragni av noe dyrt, noe fransk eller italiensk kanskje. Jeg brydde meg ikke, bare nøt det på huden hennes, i hår og på halsgropa…
Jeg beundret min kvinne. Akkurat sånn: “Min kvinne.” Jeg hadde vunnet henne, trengt inn i livet hennes, og hun lå for mine føtter.
Ragnhild gjorde alt stilig spiste, skiftet, røykte. Alt var harmonisk, glatt, som en gitarlinje, og formene hennes lignet instrumentet. Gudinne! Min gudinne.
Den første natten husker jeg alltid. Sjelden var hun så øm og sann. Ikke fjas, ikke latterliggjøring, men bare… smeltet i armene mine. Jeg skjønte straks hun elsket meg. Med mannen utførte hun bare sine plikter, men sammen med meg levde hun.
Joda, noen ganger måtte jeg tidlig bort om morgenen.
Våkn opp, kjære! Det er på tide, hvisket hun etter vår tredje natt. Han kommer snart tilbake fra reisen. Magnus … Min dyrebare, du må ligge lavt han blir hjemme en uke nå.
Kanskje vi skal prate med ham? lo jeg tøft. Jeg vil jo at du bare skal tilhøre meg, Ragni! Jeg vil være din mann!
Hun lo, slo hodet bak mørke kastanjelokker falt nedover skuldrene som mjuk, brun lava. Jeg spratt opp, grep henne, kysset.
Min! Du er min! Bare min! Hvisket jeg. Tror du jeg ikke tåler Einar…? Jeg knekker ham lett!
Jeg ønsker at alt blir som det er, kjære. Du skal være min hemmelighet, og jeg din. Noen ting bør du ikke rote i, Magnus. Gå nå. Jeg må rydde.
Jeg ble fornærma. Ville hun ikke bli min kone? Hvordan kunne det være sånn?..
Men da hun lukket døra, strakte hun seg og kysset meg. Jeg var overveldet. Så hun ikke var min kone hun var MIN! Hun ville tenke på meg om kvelden, huske meg når hun lagde frokost til Einar, sammenligne og finne ut at jeg var best. Hun var min, og den gamle Einar En nar!
Etter at Magnus gikk, ryddet Ragnhild kaotisk. Ektemannen ringte midt på natten, sa han kom tidligere hjem. Klok mann! Ville ikke sette Ragnhild i forlegenhet. Hun luftet, vasket og håpet Einar ikke merket noe. Men han forsto.
Det stinker, Ragni! slapp han kofferten på gulvet.
Hva da? sa hun forfjamset og kneppet igjen kåpa.
Noe ekkelt, Ragni. Har du syndet her uten meg? så han opp på henne mens han tok av seg skoene; hun smilte tappert, men hun følte hun fikk ikke puste.
Neida! Fikk tak i en dårlig kylling i ovnen stekte den, men den luktet rart, trodde du likte det… Gå og vask deg, jeg skal dekke på. Kaffen er klar, koteletter. Skal jeg varme?
Einar grep håret hennes, dro henne til seg, stirret intenst, så slapp han tak og smilte.
Har med en gave. Prøv! Mannen tok fram et tørkle fra lommen. Smykker. Dype, røde steiner, tunge øreringer. Jeg sa: Prøv dem! bjeffet han.
Hun snudde, tok av seg morens gamle små ringer, satte på disse, så på mannen. Han nikket fornøyd. Likte å pynte henne opp, dukkesmykker, kjoler, sko, vesker, smykker hun måtte sove med gull-lenker! De klødde og rev, men Einar syntes det var morsomt
Jeg blir her fem dager, så skal jeg ut igjen. Alt går min vei. Hvor er kyllingen, Ragni? freste han.
Hvilken? trakk hun hånden vekk, kaffen rant utover duken. Einar hatet skitne duker, de minte han om fattigdommen. Moren til Einar hadde vært alkoholiker, huset råttent, han stjal mat, drømte om fine ting. Ragni ble beste bytte for ham.
Ragnhild hadde vært forlovet tidligere en ung fysiker, men han ble drept en natt. Tilfeldighet Ran…
Ragni hylte i sorg og ville ta livet sitt, men Einar var rundt. Han smørte moren inn, hjalp økonomisk, og presset så til slutt gjennom sitt krav. Da faren hennes stod i fare for fengsel, tilbød han hjelp, og plutselig satt Ragnhild ved siden av Einar i bryllupet
Så nå smilte hun igjen, dekket over kaffeflekken med servietter.
Kyllingen, den kastet jeg ut man kan ikke holde på sånt i huset!
Einar smilte skjevt. Visste nå.
Da mannen reiste, ringte Ragnhild straks til meg. Jeg jobbet med fryselagrene på iskremfabrikken. Ragni elsket is, særlig krem-is i beger. Jeg tok alltid med, matet henne og kysset vafler og sukker av leppene.
Jeg slapp meg, sa jeg følte meg dårlig, kom over på formiddagen. Gud hvor jeg hadde savnet henne. Jeg kunne ikke få nok av kjærligheten hennes, de brennende omfavnelsene.
Tre dager hadde jeg ikke vært hjemme, ringte verken far eller mor. Borte vekk … Så hva! Jeg var ung, jeg trengte dette.
At mor var på sykehus fikk jeg vite da jeg traff far en morgen ved porten til fabrikken tynn og grå, som en skygge.
Hva gjør du her, pappa? spurte jeg surt.
Mor ble kjørt til akutten i natt. Magen igjen. Ville vært bra om du tok en tur… sa han.
Hvilket sykehus? spurte jeg, irritert.
Far ga adressen, jeg lovte å dra. Han nikket. Han gråt, jeg så det, men det betydde null for meg der og da. Mor lå jo stadig på sykehus, hva var så unormalt med det? Ikke lag noe stort!
Ragnhild slapp meg motvillig avgårde, pakket litt mat. Min gode Ragni, hun var en engel…
Mor lå på gangen, ikke engang seng inne på rommet. Hun kastet opp, pleieren skjente: “Få henne ut!” Men hvor, da? Hun trenger jo behandling! Jeg raste, og mor ba meg roe meg. For et sykehus!
Mor spiste suppa Ragni hadde sendt, sa det smakte godt. Jeg satt der, ble dyttet unna, så på klokka. Tida … Bare to uker til, så kommer Einar igjen og så må jeg bort fra Ragnhild…
Klarer du deg selv, mamma? stod jeg og satte posen i fotenden.
Har du det travelt, gutten min? Ja, ja, gå du. Magnus, ikke kom imorgen, pappa ser til meg. sa hun og la hånda over min.
Jeg nikket og gikk. Lite visste jeg at hun ikke orket maten, at hun ble liggende der på gangen med trekken og pleiersken som skjente … Jeg brydde meg ikke, tenkte bare på Ragnhild.
Jeg kom hjem til oss og fant Ragnhild sittende på gulvet, gråtende.
Hva er det? ble jeg stående.
Hun viste meg noen mørke smykker som lå på teppet.
Einar ga meg disse i forrige uke. Jeg … Jeg forsøkte polere dem, men de er så skitne, Magnus! Ta dem ut, få dem vekk! Jeg er redd for dem!
Hun pakket dem inn i en fille, trykket dem i hånden min.
Gå ut, kast dem, få dem bort! visket hun.
Jamen… bør jeg ikke bare vaske dem? Einar vil jo merke … Hva er det på dem? Skitt…
Jeg forsto. Mannen hadde ikke brydd seg med hvor smykkene kom fra lenger denne gangen var de verst. Mørke flekker ligne sårskorper etter et dødelig sår…
Jeg svelget. Vemmelsen satt i halsen.
Ragnhild. Kanskje vi burde anmelde ham? Dette er jo … men skjønte straks det var nytteløst. Ragni ville aldri angi Einar.
Jeg gikk lydig ut, kastet pakken bak trykkeribyggingen ved huset hennes. Jeg så ikke den tynne, lutryggede mannen i buskene men han hadde sett oss lenge nå …
… Einar og to bøller kom om natten. Vi hadde drukket oss i søvn. Plutselig slo noen løs på meg i mørket, Ragnhild skrek, så ble det stille.
Jeg forsøkte forsvare meg, hodet sprengte, blodsmaken var jern, jeg slo men bommet, jeg var for drukken…
Så ble lyset tent. Einar satt i stolen, Ragnhild sto ved siden av med lukkede øyne.
Beklager å forstyrre, sa han lavt. Men jeg må ha mine saker. Ragni, gi meg et kyss, mannen har kommet hjem!
Han dro henne til seg, kysset ansiktet hennes brutalt.
Einar … han … Ragnhild pekte på meg.
Ikke interessert, sa Einar, nikket, jeg ble slått igjen. Forsøkte å slå tilbake, men hadde ingenting igjen …
Ragni, saml sammen glitteret ditt. Jeg trenger det nå, kjære.
Einar kom bort til meg. Jeg så ham dårlig, øynene hovnet opp, det var tungt å puste, ribbeina føltes brutt.
Og du, snegle, krype på kne nå, framover, hør? sa han.
Einar … Ragnhild sto på kne ved kommoden. La ham være. Du sa jo … Var vel enig … hvisket hun, dekket seg til, men kåpa åpnet seg. Vi hadde en avtale … Hvorfor denne gutten?
Fordi han tok for seg av det forbudte. Jeg liker ham ikke, Ragni. Skjønner du? Ikke min smak… Mora hans ligger på sykehus. Hun dør, mens han nyter senga di. Senga vår! slo han mot meg. Mor skal hedres. Jeg hatet min, men gav henne alt. Denne lømlen forlot sin mor.
Hvor vet du det fra … hostet jeg.
Jeg vet alt, Magnus. Hele byen går gjennom meg. Overrasket? Sa ikke Ragni hvem du låg med? Du ødela livet for henne også!
Jeg så på Ragnhild, alt rørte seg i hue mamma, pleiegangen, mannen innerst, lukt av kyllingsuppe, skjenn fra pleieren, nettene med Ragni, hennes ømhet. Så, kalde, himmelblå øyne fra Einar. Han lente seg over meg og flirte.
Synd du forlot mor di. Nå får du aldri se henne igjen! hvisket han. Jeg hikstet, frykten grep meg jeg var ingenting, fortapt
Hva skal jeg si ham? Ragnhild tok seg sammen, stappet smykker i en pose. Han banket bare på, jeg slapp ham ikke inn; han er voksen, jeg har ingenting med det. Her er alt, kjære, sa hun.
Einar tok veska, tittet oppi, nikket.
Og nå på med de siste øredobbene, Ragni.
De passer ikke til kåpa, Einar! Senere! prøvde hun seg.
Ta dem på! brølte han, skjøt i min retning. Kulen traff parketten ved tåa mi.
Ragni leita etter dem, lot som om hun ville finne på noe, redde oss. Jeg ventet på det, hun skulle redde oss!
Nei… Einar, de er borte! Jeg la dem her, men nå er det tomt! Hun kastet hendene i været og blikket på meg. Du! sparket hun, jeg falt over på siden. Du stjal! Hvordan kunne du?! Hun gispet etter luft. Jeg kokte buljong til din fattigdomsmor, og du ranet meg?! Einar, kast denne mannen ut! Gode Gud, og klokka! Gullklokka etter oldemor min … borte! Magnus Hun ristet på hodet. Du er råtten, og jeg trodde du var god Einar …
Men de klokkene Ragnhild ga dem til legen som tok aborten hennes. Hun kunne fått barn med Magnus, men ville ikke, og mannen hennes kunne ikke få. Einar ville aldri tillatt at hun kvittet seg med barnet uansett om det ikke var hans… Hun betalte for hemmeligheten. Nå la hun alt over på meg …
Einar fikk meg opp, satte meg på bena. Jeg husker lite av dette. Bare Ragnhilds bilde står igjen; den lidenskapelige kvinnen bak sin mann, mens han knuste meg til bruddstykker…
Jeg tåler mye, Magnus, men ikke tyveri. Kjærlighet og utroskap det forstår jeg, jeg har selv flere Ragnhilder. Men ran, det tilgir jeg ikke. Mitt er mitt…
Jeg la meg på den iskalde snøen med mitt brennende, dumme hjerte, og hørte bare motoren, vinden og snøfnugg i ansiktet. Så kun trommende blod en stund. Og tanken: Min store kjærlighet forrådte meg Hjertet mitt ble kaldt. Og helbredet.
Dere vet jo hvordan det gikk videre…
Jeg lå mange dager hos jegeren. Han fikk tak i en doktor, de ordnet med de brukne ribbeina, heldigvis var bein i beina hele takk til Einars menn for det. To fremmede mennesker, men de la meg i stand igjen. Jeg takket mellom tennene, de smilte.
Det går over, gutten. Du kommer deg, sa jegeren.
Jeg kom meg ut på beina tre uker senere. Og da var lyset nesten for sterkt alt var dekket av vintersol, snøen reflekterte til det sved i øynene. Jegeren ga meg mørke briller.
Nå går du og ikke ta det som ikke er ditt mer, gutt. Neste gang kan det gå verre…
Da jeg pakket sammen, hørte jeg dem diskutere hvor mye Einar hadde betalt for å redde meg. Jeg stoppet helt opp, slapp skoen, lente meg mot veggen.
Hva? hvisket jeg.
Ikke noe Einar Pettersen er grei, men veldig gjerrig. Kona hans er ei slange, hun selger gullet hans videre, tenker hun kan rømme til slutt. Om han tar henne, lar hun slike som deg gå i fella. Du er ikke den første eller siste her. Rike folk har sine triks. Bare ta en bit du kan tygge, Magnus. Gå. Nå må du.
Jeg kom til byen utpå kvelden. Rett til sykehuset kanskje rakk jeg moren?
Vi har ingen sånn pasient inne. Beklager, smekket ekspeditøren luka i ansiktet. Jeg må ha skremt henne.
Kan du sjekke en gang til, vær så snill! tryglet jeg, banket på, men ga så opp og dro hjem.
Solnedgangen var rød, som over jordet. Jeg kjente redsel.
Det lyste i vinduene hjemme. Jeg trakk pusten, haltet opp, ringte på. Da døra åpnet seg sto moren der liten, mager. Hun så på meg med redde øyne. Jeg kastet meg rundt henne, så faren min og loj, grein…
Vi var så bekymret for deg, gutten min, sa moren, og la stadig mer stekte poteter på tallerkenen. Men så ringte Einar Pettersen, han sa du hadde havnet i noe bråk, men at alt ordnet seg og du kom hjem, mente vi skulle holde deg unna byen en stund så du ikke havnet i fengsel…
Einar Pettersen? sa jeg, og slapp gaffelen.
Ja. En viktig mann i helsedepartementet. Han besøkte meg på sykehuset, fikk meg en enerom. Takk for at du ba ham hjelpe, Magnus! Uten ham hadde jeg ikke overlevd…
Hun gråt og snakket, strøk meg over hodet, og faren stirret lenge, gjennomtrengende. Jeg taklet ikke blikket, så bort…
Mange år senere gikk min kone Marianne og jeg på torget for å finne et fint juletre. Det nærmet seg jul, og Mari likte levende juletrær, lukta av harpiks og barnåler i stua.
Det var mange juletremarkeder, vi hadde sett på flere trær, men fant aldri det rette.
La oss prøve her, sa Mari og pekte mot en bod med skjelettaktige trær og grener i et hjørne.
Vi gikk inn. Marianne kjente på greinene, da sa noen med rusten, røkt stemme bak oss:
Kjøp først, kjening hører etterpå. Hold fingrene unna!
En kvinne kom fram i lyset. I vadmel og ullskjerf, ansiktet vart og grepet, bittert. Jeg kjente henne igjen. Det var min Ragnhild. Min første, store kjærlighet, kvinnen som hadde laget arr på kroppen min. Marianne spurte iblant hvor de kom fra, jeg diktet opp historier. Jeg løy, for jeg elsket Marianne, ville ikke såre henne. Marianne var ekte, god, til å stole på, mitt anker. Gud hadde sendt henne til meg. Jeg ville aldri skade henne.
Ragnhild så på meg, spyttet. Kjente meg igjen…
Einar tvang henne til å stå her og selge juletrær; selv satt han og drakk i restaurantene. Han slo henne ikke mer, bare var lurere. Hun hadde mistet alt. Og ingen flere gutter dukket opp, ingen å redde henne. Tida hadde tatt skjønnheten, og nå fantes det ikke flere gutter å lokke lenger…
Mari, la oss gå herfra, sa jeg lavt. Dårlige trær. Vi kjører ut og finner et selv i skogen.
Mari smilte, stolte på meg. Hun elsket meg, og jeg forsto aldri fullt at kanskje jeg faktisk fortjente det…
Tenk om jeg skal takke Einar Pettersen for det livet jeg fikk? Takk for at han ikke bad sine menn drepe meg? Den tynne, krumme Einar vant over meg, og jeg ble i evig gjeld. Sikkert rett og slett Mari hang armen i min, og vi gikk gjennom snøen. En kråke fløy opp fra greinene, kretset svart over den lille plassen der Ragnhild sto. Jeg våget ikke snu meg. En del av meg ville rope navnet hennes, rekke tilbake tiden, men jeg lot være. Det var for sent, alt var betalt, alt var sluttet.
Snøen knaste under støvlene våre, og den kalde luften bet i kinnene. Jeg kjente Mari se opp på meg, varm i øynene, trygg og nær. Hun løftet hånden, børstet vekk en barnål fra jakka mi og lo litt da det stakk henne i fingeren.
Vi finner et tre, Magnus, sa hun, som om det alltid var sånn i livet at vi kommer til å finne det vi trenger bare vi fortsetter sammen.
Vi gikk ut under tindrende stjerner, og jeg så hjemover mot lyset fra vinduene, mot lukten av stekte poteter og nyskåret gran. Kanskje man tilgir det livet slår inn i deg. Kanskje det eneste som teller, er den hånden som hviler i din på vei ut i snøen, usynlige spor langs blank is.
Bak oss la Ragnhild hånden over et tre, som om hun ville beskytte det mot kulda, og så forsvant hun sakte til side i mørket. Hun løftet blikket mot himmelen og pustet ut damp. Jeg visste at jeg aldri igjen ville høre navnet mitt på den måten. Men det var greit. Hjertet mitt banket rolig, og jeg holdt rundt Mari mens vi gikk hjemover hjem, mot et liv jeg aldri trodde kunne være mitt.
For den beste hemmeligheten jeg noen gang hadde, var ikke Ragnhild, eller alt jeg skjulte, men dette: At jeg overlevde, mot alt, og at kjærligheten den sanne, den stille ventet på meg i det enkle, i det ærlige, i et nytt, daglig snøfall.
