Da jeg var ti år gammel, og lillebroren min var bare tre, forlot faren vår oss. Han hadde funnet en annen kvinne, vakrere enn moren vår. Far ga oss leiligheten, den de hadde tatt opp lån på før. Da mamma og pappa fremdeles var sammen, gikk jeg på en god skole, deltok i konkurranser og klubber, og spilte basketball. Men etter at de skilte seg, endret alt seg, som om vi plutselig bodde i et hus laget av fiskebein og tåke.
Mamma måtte ha to jobber samtidig, og jeg våknet ofte midt på natten til lyden av hennes stille gråt i gangen. Hun vasket gulv på en barneskole om formiddagen, og på ettermiddagen hastet hun for å ta seg av en gammel, syk kvinne med brystvortene malte som blåbær. Jeg måtte bytte skole og begynte på det nærmeste ungdomsskole, hvor gangene virket uendelige og luktet av krydret makrell.
Basketballen forsvant fra dagene mine som om kurven hadde blitt svelget av fjorden for mamma måtte alltid overlate lillebroren min til meg når hun skulle på jobb. Ingenting var som før. Drømmene handlet mer og mer om snø som aldri smelter og trikker som forvandler seg til brødskiver.
Jeg gjorde ferdig videregående, begynte på universitetet i Oslo, og deretter fant jeg meg en jobb. Men bak alt veltet en bølge av savn etter en barnedom som forsvant som en tåkelagt øy langt ute i Norskehavet, der tiden og lyset ikke klarer å bestemme seg.
