Vår reise startet for over femten år siden, da jeg og min kone, Ingrid Berg, giftet oss. I begynnelsen bodde vi sammen med min svigermor i Oslo, og jobbet begge på samme fabrikk. Etter hvert flyttet vi til en liten leilighet, og livet virket lyst og fullt av håp. Jeg så tidlig potensialet i karrieren hennes og oppmuntret henne til å ta høyere utdanning, mens jeg selv støttet henne hjemme og hjalp henne med studiene. Jeg skrev rapporter, essays og innleveringer for å hjelpe henne med å fullføre utdanningen og bli forfremmet på jobben.
Selv om min egen karriere aldri blomstret, til tross for universitetsutdannelse, fant jeg trøst i vår families glede og samhold. Da sønnen vår, Tobias, voks opp, fikk vi en datter til, og vi kalte henne Åsne. Etter en stund gikk jeg tilbake til arbeid, men barna våre hadde svak helse og trengte mye omsorg og min tilstedeværelse hjemme. Likevel klarte jeg å holde humøret oppe, og jeg var takknemlig for kjærligheten vi hadde sammen.
Min kone la mer og mer arbeid i sin karriere, og vi klarte etter hvert å kjøpe en romslig leilighet på Frogner, noe barna satte stor pris på. De fikk hvert sitt eget rom, og var strålende fornøyde. Samtidig begynte fraværet hennes hjemmefra å bekymre meg.
En dag fikk jeg høre om hennes affære fra en tidligere kollega, som selv gikk gjennom noe liknende. Jeg konfronterte elskerinnen hennes på kontoret, og ba henne om å la familien min være i fred. I stedet ydmyket hun meg foran alle og viste ikke tegn til anger. Da Ingrid kom inn, tilsto hun utroskapen og sa at hun ville skilles. Hun sa hun var lei av å leve et dobbeltliv.
Hun hyret de beste advokatene, og etter skilsmissen satt jeg igjen uten eiendom, uten sparepenger og uten omsorg fra hennes side om vår situasjon. Min ekskone var helt oppslukt av sitt nye forhold, og jeg hadde vanskelig for å takle hverdagen. Med støtte fra mine foreldre klarte jeg å kjøpe en liten leilighet på Majorstuen, og fikk meg en jobb med nok lønn til å forsørge familien. Livet begynte gradvis å bli bedre.
Et år senere kom Ingrid til meg, etter at hun mistet jobben og ble forlatt av den nye mannen sin etter en bilulykke. Hun ba om hjelp, men viste ingen anger for fortiden eller det hun hadde gjort. Hun var like stolt og avvisende som før. Selv om hun ba meg om støtte, nektet jeg. Hun hadde tatt alt fra oss og gitt ingenting tilbake. Nå var det min tur til å sette meg selv og barna først, slik hun gjorde den gangen.
Jeg har lært at man ikke alltid kan beskytte alle rundt seg noen ganger må man velge seg selv. Vår styrke som familie har gjort oss mye sterkere enn jeg trodde var mulig.
