Jeg har gjort mange feil i livet, men den største feilen min bor fortsatt sammen med meg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg var 25 år gammel da jeg giftet meg med en mann som het Eirik. Han var to år eldre enn meg. På den tiden virket han nesten som en prins på hvit hest.
Han kom alltid med blomster, ga meg små gaver, bar tunge bager for meg, og vi kranglet aldri. Vi klarte alltid å løse problemene våre rolig og ordentlig. Vi hadde aldri bodd sammen før vi giftet oss. Verken han eller jeg syntes det var riktig å leve sammen før ekteskapet, vi mente det var litt overfladisk. Så giftet vi oss rett og slett. Mine foreldre og hans foreldre ga oss penger til bryllupet, men det var ikke nok til å kjøpe en egen bolig. Jeg hadde heller ikke lyst til å leie hvorfor skulle jeg betale leie til fremmede og samtidig få stadig høre om vi lever godt eller dårlig? Derfor foreslo moren til Eirik at vi skulle bo hos henne. Hun hadde to rom i leiligheten, var ofte ensom, og det var god plass. Hvorfor ikke flytte inn der?
Jeg sa ja uten å tenke meg særlig om. Moren hans virket hyggelig, så det var lett å finne tonen med henne. Men straks jeg giftet meg og flyttet inn, lærte jeg mye mer om mannen min. Det viste seg at moren hans fortsatt så på ham som en liten gutt, og når han bodde med henne, gjorde han ingenting hjemme. Til og med hans mor vasket undertøy og sokker for ham tenk på det, en voksen mann. Du må være enig i at det ikke er normalt.
Alt Eirik gjorde, var å gå på jobb og gjøre sitt. Så fort vi begynte å bo sammen, falt alle oppgaver på mine skuldre. Jeg måtte lage mat til alle, vaske, rydde og stryke klær. Trengte jeg dette? Ja, svigermoren min blandet seg ikke inn og gikk ikke inn på kjøkkenet når jeg lagde mat. Men det at hun ikke ville hjelpe, fikk det til å føle at jeg var blitt hushjelpen i familien.
Deretter kom det enda dårligere nyheter. En dag tok en stikkontakt fyr, og jeg slo ut brannen. Da jeg ba mannen min om å fjerne det som var igjen og sette inn en ny, så det ut for ham som en uoverkommelig matematikkoppgave. Det viste seg at han ikke hadde peiling på hvordan man skifter en stikkontakt. Hva mer kan jeg si? Da vi måtte skifte en lyspære på rommet, rygget han unna av frykt og sa han ikke kom til å gjøre det. Så jeg tok en krakk og byttet pæren selv. Det viste seg at Eirik ikke kunne noen ting i hjemmet. Greit nok, tenkte jeg, det er ikke verdens undergang men han ville ikke engang lære. Hva er vitsen, sa han. Det er bedre å ringe en håndverker og betale penger for jobben. Javel, men mannen min tjente ikke akkurat millioner, så det var ikke mye å hente på å la andre gjøre alt.
Det som irriterte meg mest, var at svigermoren alltid behandlet sønnen som en gutt på sju år, og han svarte henne forsiktig med “mamma”.
Eirik, har du tatt på deg sokker, har du byttet underbukse? Eirik, har du vasket deg ordentlig? Å høre slike samtaler fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Han er en voksen mann, og moren spør om han har byttet underbukse.
Kort sagt, jeg ønsker virkelig å skilles. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg har ingen egen bolig, pengene mine foreldre ga meg til bryllupet er brukt opp. Men jeg klarer ikke å leve med alt dette. Hvor lenge skal jeg holde ut denne stillheten?
Det tar tid å innse at vi av og til lar oss blende av det som virker perfekt, og glemmer å se på det som faktisk betyr noe for et godt liv. Å velge riktig partner er mer enn romantikk det handler om å bygge et liv sammen, der man vokser og lærer av hverandre. Og hvis vi ikke våger å sette grenser eller søke det vi virkelig trenger, risikerer vi å bli stående fast i en situasjon som ikke gjør oss lykkelige. Livet er for kort til å leve for andre vi må finne styrken til å leve for oss selv.
