Ekssvigerinnen min dukket opp til julemiddagen, og hele familien ble målløse.
Da dørklokken ringte klokken 20.47 på nyttårsaften, så vi alle på hverandre som om vi nettopp hadde hørt brannalarmen gå. Moren min mistet øsen ned i gryten med ertestuing. Faren min stoppet Musevisa midt i refrenget. Og jeg jeg holdt på å sette julekaken i halsen.
Venter vi på noen flere? spurte moren min, mens hun raskt gikk gjennom gjestelisten i hodet.
Broren min, Lars, så opp fra sofaen der han bygde tårn av klosser sammen med sin fire år gamle datter, Ingrid. Han ble kritthvit i ansiktet.
Det kan ikke være sant mumlet han.
Men jo, det kunne det. For da vi åpnet døren sto Marianne ekssvigerinnen min, som ikke hadde vært en del av familien på et halvt år, med en boks Waldorfsalat i den ene hånden og en flaske vin i den andre.
Godt nyttår, familien! utbrøt hun strålende.
Stillheten som fulgte, var så tykk at man kunne skjære den med ribbekniven.
Marianne begynte jeg, i jakt på de rette ordene. Jeg trodde?
At jeg og Lars hadde gått fra hverandre? skjøt hun inn med et lurt smil mens hun steg over terskelen som om ingenting var skjedd. Det stemmer, ja. Men jeg har gått fra HAN, ikke DERE. Feirer vi nyttår for Lars sin del? Nei, vi feirer jo med FAMILIEN.
Moren min med sitt diplomatiske vesen var den første til å si noe:
Tja, det er for så vidt et poeng i det.
Mamma! protesterte Lars.
Tante Marianne! ropte Ingrid, og spratt mot henne for en klem.
Da skjønte vi alle at slaget var tapt.
Det ble den merkeligste, men også harmoniske nyttårsmiddagen jeg noen gang har opplevd. Marianne satte seg på sin vanlige plass, hjalp til med å servere pinnekjøtt, og rakte til og med saltet til Lars med den største selvfølgelighet.
Vil du ha mer kålrabistappe? spurte hun ham.
Eh ja, takk, svarte han forvirret.
Snorker du fortsatt som en motorsag?
Marianne, nå må du gi deg
Den nye kjæresten din bør vite om det. Viktig informasjon.
Jeg HAR ikke noen ny kjæreste!
Å, så fint. Da er det ingen hast.
Far sparket meg under bordet for å unngå å bryte ut i latter, mens mor konsentrerte seg voldsomt om rødvinsglasset sitt.
Det mest surrealistiske var da vi åpnet pakkene. Marianne hadde med seg gaver til ALLE. Til og med til Lars en bok om meditasjon og sinnemestring.
Du blir jo litt stresset av søppelsortering, sa hun vennlig, mens han pakket opp med sammenbitte tenner.
Men det som virkelig smeltet alle motforestillinger, var da Ingrid sovnet på sofaen med hodet i mammas fang og beina oppå pappas lår. Marianne og Lars byttet blikk. Et blikk som bare to mennesker kan dele etter å ha delt noe viktig sammen.
Du er fortsatt familie, hvisket mamma og la hånden sin på Mariannes.
Skilsmisse eller ikke.
Da jeg vasket opp etter middagen, tenkte jeg at familien min er komplett smågal men perfekt slik den er.
Lars gikk gjennom kjøkkenet, bærende på sovende Ingrid til bilen.
Jeg kjører deg hjem, sa han til Marianne med et oppgitt smil.
For en gentleman! Ser du nå hvorfor jeg giftet meg med deg?
Og nå skjønner du kanskje hvorfor vi ble skilt?
Begge lo, og det var godt å se dem smile.
Nyttårsfesten endte med vissheten om at familie ikke alltid følger faste regler, men at kjærlighet, tilgivelse og fellesskap er det som teller. Det er kanskje det viktigste jeg har lært: Ekte familiebånd tåler litt av hvert og det er det som gjør dem verdifulle.
