En kveld kom jeg hjem og ble helt satt ut. Datteren min stod på rommet sitt og pakket: klær, sminke, utstyr. Jeg spurte henne hvor hun skulle.
Det viste seg at min 18 år gamle Ragnhild plutselig følte seg voksen. Jeg ropte ut av overraskelse. Men Ragnhild sa bare:
Mamma, jeg flytter ut for å bo sammen med Marius.
Hva mener du, flytter? Hvem er denne gutten egentlig? Skal vi ikke få hilse på ham først? spurte jeg. Hvordan har du tenkt å betale for alt? Har han foreldre som kan hjelpe? Jeg synes du hiver deg ut i dette litt for fort, altså.
Slapp av, mamma. Vi lever i det tjueførste århundre. Jeg er voksen nå, jeg har mitt eget liv! svarte Ragnhild bestemt.
Jeg holdt kjeft. Kjente meg maktesløs. Jeg så henne pakke sammen hodetelefonene sine og i stillhet tok jeg farvel med alt hun eide. Egentlig brukte jeg aldri den miksmasteren hennes uansett. Ragnhild pakket sine saker og dro. Gjennom vinduet så jeg en ung mann som hjalp henne med å bære tingene ut til bilen. Hun har valgt voksenlivet, da får hun leve det! Vi får se hvordan det går. Neste dag byttet jeg ut låsene på døra. Man vet jo aldri hva man kan vente seg av Ragnhild og hennes nye venn.
Dagene gikk. Datteren min lot ikke høre fra seg. Jeg hadde ikke ventet at hun skulle kaste seg ut i voksenlivet så raskt. Plutselig fikk jeg en telefon fra Ragnhild:
Mamma, kan du betale for skolen min?
Det stakk litt i hjertet at hun bare ringte for å spørre om jeg kunne betale utdanningen hennes, uten engang å bry seg om hvordan jeg hadde det.
Nei. Du er en selvstendig ung kvinne nå. Jeg vil ikke blande meg inn i ditt.
Så greit, da. Takk, mamma! svarte Ragnhild sint og la på.
Akkurat sånn hun ville ha det. Nå kan hun få kjenne på hvordan det er å være voksen.
Jeg bestemte meg for å gjøre om rommet til et kontor. Hun bor tross alt ikke hjemme lenger. Jeg fant til og med et fint skrivebord og noen stoler på FINN.no. Seng lot jeg bli stående. Kanskje hun kommer tilbake hun får tid til å tenke seg om.
To uker gikk. Jeg var på vei hjem fra jobb da jeg traff Ragnhild ute ved inngangen med baggene sine. Hun så både sliten og fortvilet ut.
Jenta mi, hvorfor sa du ikke at du kom hjem?
Jeg var flau, mamma… Er du ikke glad for å se meg? sa hun og tørket tårer.
Selvfølgelig er jeg det, Ragnhild. Hva er det du sier? Kom nå, så går vi inn.
Vi kom oss inn i leiligheten. Hun begynte å sette tingene tilbake på rommet sitt, men jeg oppdaget at kaffemaskinen hennes manglet. Det viste seg at den var igjen hjemme hos moren til kjæresten hennes. Der tok de betalt i eiendeler for mat og husrom. Det viste seg også at Marius var tretti år gammel. Da Ragnhild skjønte at jeg ikke hadde tenkt å finansiere studiene hennes, spurte hun Marius om han kunne hjelpe. Men han hadde visst ingen planer om å ta ansvar og betale for kjæresten sin.
Det jeg sitter igjen med, er ett spørsmål hva i all verden tenkte Marius på da han tok med min arbeidsløse datter hjem til sine egne foreldre?
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
