Min datter ga meg en invitasjon til bryllupet sitt. Da jeg åpnet den, ble jeg nesten svimlende.
Det var sånn skjebnen ville ha det jeg hadde vært gift to ganger. Fra mitt første ekteskap har jeg en datter, Solveig. Fra mitt andre ekteskap har jeg en sønn. Min første kone, Kari, ville aldri ha barn; hun kunne rett og slett ikke være mor. Jeg ville at Solveig skulle få en god barndom, så jeg tok kontakt med den daværende ekskona mi og ba om at hun skulle få tilbake datteren min. Min nye kone, Liv, gikk med på å ta Solveig som sitt eget barn.
Da Solveig var sytten, kom hun hjem og fortalte at hun var gravid. Gutten som skulle bli far, løp vekk så snart han fikk vite det. Vi anklaget ikke Solveig, og vi dømte henne ikke; vi tok henne og den lille i våre armer. Liv foreslo at vi skulle registrere Solveig på adressen vår.
Solveig stod uten arbeid helt til sønnen hennes begynte i barnehagen. Liv oppdro ham som sin egen, og elsket ham like mye som vår felles sønn. Hun så aldri forskjell på Solveig og sønnen, og behandlede dem begge med like stor kjærlighet.
Et år gikk. Solveig møtte en ny mann, og de flyttet sammen før de bestemte seg for å gifte seg. Alle praktiske gjøremål rundt vielsen falt på Livs skuldre. Solveig stod kun for å sende ut invitasjonene til gjestene.
Da invitasjonene kom, klarte jeg knapt å holde meg på beina. På dem sto kun mitt navn, men ingenting om Liv. Forestill deg overraskelsen min! Jeg følte meg så fremmed at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Liv hadde lagt hele hjertet sitt i å oppdra Solveig, hun hadde vært med på å organisere festen, og likevel ble hun nesten glemt av datteren.
Jeg stilte meg på Livs side. På bryllupsdagen gikk jeg til folkeregisteret, gratulerte de nygifte, og dro hjem igjen. Restauranten gikk jeg ikke inn i.
