Det er vanskelig for meg å forstå hvem som plantet ideen om brorens kunstneriske talent i ham i løpet av skoletiden, for det førte bare til en overdreven selvtillit og selvfølelse. Da broren min delte sitt nyoppdagede talent med foreldrene våre, bestemte de seg for å støtte ham ved å melde ham på et kunstkurs. Etter bare noen få timer, ble han så høy på seg selv at han avbrøt kurset han mente han allerede visste alt det var å lære. Foreldrene våre håpet at kunstambisjonene hans ville slukne før han fullførte videregående, men han ga seg ikke, og til og med prøvde seg for opptak ved en kunstskole. Dessverre ble han ikke tatt opp, siden maleriene hans ikke ble verdsatt, men han påstå fortsatt sta at talent ikke krever en utdanning, og fortsatte å male.
Faren vår fikk nok, og bestemte seg for å kutte den økonomiske støtten. Det førte til et spent forhold, hvor broren min fikk bo hjemme, men måtte klare seg uten ukepenger eller annen hjelp. Han innså etter hvert at han måtte tjene egne penger, og flyttet ut. Han fant seg jobb som servitør i en kafé i Oslo, samtidig som han fortsatte å male på fritiden. Etter hvert traff han Ingrid, en jente som både beundret kunsten hans og ham som person, og de flyttet sammen. Til slutt solgte han et bilde, og det ga ham så mye selvtillit at han sa opp jobben for å satse helt på kunsten.
Ingrid ble familiens eneforsørger da hun gikk ut i mammapermisjon, og det ble vanskelig økonomisk. Broren min tok jobb på en kafé igjen, men holdt ikke ut lenge før han kastet seg inn i malingen på heltid. Det førte til at de manglet penger, til og med for mat. Moren vår, som ikke klarte å se sitt barnebarn mangle det grunnleggende, trådte inn og kjøpte mat til dem. Etter hvert fikk broren min og Ingrid tre barn. Ingrid fortsatte i mammapermisjon, og broren min solgte noen malerier over fem år, men inntektene var beskjedne.
Økonomien deres var avhengig av støtte fra både meg og foreldrene våre, fordi vi fortsatt bistod dem. Det ble mitt ansvar å sørge for at de hadde det de trengte, og bidra til at barna fikk en trygg oppvekst. Til slutt skjønte jeg at støtte er viktig, men noen ganger må man sette grenser for å hjelpe andre til å ta ansvar for eget liv.
