Kjære dagbok,
I går ringte bror min, Anders, og ba meg skrive av min andel av gården på hans navn. Han hevdet at han hadde tatt seg av far vår i de siste tre årene.
Da jeg startet på universitetet, flyttet jeg fra foreldrenes hjem i Oslo. Etter fullført grad ble jeg igjen i byen, fikk en god jobb i Oslo og giftet meg med Kari. I mellomtiden ble vår sønn, Mats, født.
Anders giftet seg også, med Solveig, men de fortsatte å bo hos foreldrene på gården i Lillestrøm. Jeg kan ikke si noe dårlig om ham han er en god mann, og Solveig er en fantastisk kvinne. De levde i mange år i fred med oss, helt til de også fikk to barn. Selv om vi hadde blitt uavhengige og ofte besøkte foreldrene på gården, ga svigerfar vår en bil som gave.
Om sommeren tok vi ofte bilen og dro på ferie til Kristiansund, og vi hjalp foreldrene med hus- og hagearbeid. Ragnhild, den eldre naboen, stod alltid nær mor, og alle ønsket å hjelpe henne. For tre år siden gikk mor, Ingrid, bort, og jeg mistet muligheten til å hjelpe så mye som før. Samtidig måtte jeg takle den globale økonomiske krisen jeg tok ekstraarbeid for å klare å holde leiligheten i Oslo.
Vi hadde knapt tid til å dra inn til byen. For en måned siden døde far, Olav. Vi organiserte begravelsen sammen, og vi delte kostnadene likt mellom oss og bror.
I går ringte Anders igjen og spurte om jeg kunne overlate min andel av gårdsbruket til ham. Hans eneste argument var at han hadde tatt seg av far i tre år. Jeg ble overrasket far hadde en månedlig pensjon som også hjalp barnebarna. Hvor akutt kan en så gammel mann trenge penger, spesielt på en gård?
Anders tror han har rett, men jeg forstår ikke helt hva han mener med «omsorg». Foreldrene våre har aldri sagt at han skulle arve gården alene. Jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle gi fra meg noe som tilhører meg. Jeg har et lån på 800000kr som må betales tilbake, og Mats kan også få noe fra besteforeldrene.
Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre. Jeg gav ikke et klart svar til bror, bare at jeg måtte snakke med Kari først. Hvordan kan vi håndtere dette uten at familien vår blir splittet?
Jeg har lært at ekte verdier i en familie ikke kan måles i kroner og øre, men i tillit og respekt. Jeg må finne en balanse mellom økonomisk ansvar og familiær lojalitet.
JonasJeg håper at åpen dialog med Kari og Anders vil lede oss til en rettferdig løsning som bevarer både familiebåndene og økonomien vår.
