Min bror ringte meg i går, mens tåken lå som et hvitt teppe over fjellene, og ba meg skrive av min andel i familiegården til ham. Han hevdet at han hadde tatt seg av far i de siste tre år.
Da jeg begynte på universitetet, forlot jeg barndomshjemmet i en liten dal ved Bergen. Etter eksamen ble jeg boende i Oslo, fikk en god stilling, giftet meg med Solveig og vi fikk en liten gutt, Jonas.
Eirik giftet seg også, men ble boende hos foreldrene på gården. Jeg kan ikke si noe vondt om ham han er en god mann, og hans kone Ingrid er helt fantastisk. De levde i fred med far og mor i mange år, inntil de selv fikk to barn. Selv om vi hadde våre egne liv og ofte besøkte foreldrene på gården, ga svigersønn Tor oss likevel en bil som en gave.
Om sommeren tok vi ofte bilen med oss på fjerne turer langs fjorden, og vi hjalp foreldrene med hus- og hagearbeid. Ragnhild sto alltid nær mor, og alle ville gjerne gi henne en hånd. For tre år siden gikk mor, Kari, bort, og jeg klarte ikke lenger å hjelpe til. Samtidig ble jeg truffet av den globale økonomiske krisen; jeg måtte ta ekstra arbeid for å holde leiligheten i Oslo, som kostet meg mange kroner hver måned.
Vi hadde knapt tid til å dra ned til byen. For en måned siden døde far, Harald, og vi organiserte begravelsen sammen, og delte kostnadene likt mellom oss og broren.
I går ringte Eirik igjen, med en stemme som ekko fra en fjellhule, og spurte om jeg kunne overlate min del av gården til ham. Hans eneste argument var de tre år han hadde passet på far. Jeg ble stille overrasket far hadde en månedlig pensjon, som også ble delt med barnebarna. Hvor presserende kunne en så gammel mann trenge penger, spesielt på en gård i fjellheimen?
Han forsvant i tåken, som om han forsto alt selv. Jeg forsto ikke helt hva han mente med omsorg. Foreldrene hadde aldri sagt at han skulle arve gården alene; jeg vil ikke ødelegge båndet mellom oss, men jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle gi fra meg noe som tilhører meg. Jeg har et lån på noen hundre tusen kroner som må nedbetales, og Jonas kan også få noe fra besteforeldrene.
Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre. Jeg ga ingen klar svar til broren, bare at jeg måtte snakke med Solveig først. Hvordan kan vi håndtere dette uten at familiebåndet sprekker, i denne drømmeaktige virkeligheten hvor tid og penger smelter sammen som snø under midnattssolen?
