Hvis noen hadde fortalt meg denne historien, ville jeg neppe trodd på den. Men det skjedde med broren min og kona hans. De var på vei hjem etter å ha feiret bestefarens bursdag i en liten bygd. Klokken var bare sju om morgenen. De kjørte langs en stille landevei da de plutselig så en ung kvinne stå midt i veien, veivende desperat med armene.
Brorens kone, Ingrid, ba ham om å ikke stoppe, hun mente det var farlig. Likevel saknet broren min farten og rullet ned vinduet for å se hva som foregikk. Kvinnen hadde et ansikt dekket av sår og blåmerker, og tårene strømmet nedover kinnene hennes.
Hun fortalte, hikstende og med knust stemme, at familien hennes hadde vært i en alvorlig ulykke. Bilen deres hadde kjørt av veien og rullet ned i en grøft. Hun sa at mannen hennes var død, men at gutten deres fortsatt var i live og tryglet broren min om å redde ham. Hun pekte mot ulykkesstedet.
Broren min steg ut av bilen, ba Ingrid holde kvinnen med selskap, og løp mot stedet hun hadde vist. Han fant bilen, og uten å nøle krøp han ned til den og rev opp bakdøren. Der satt gutten, omtrent seks år gammel, livredd og gråtende, men i live.
Da broren min kom tilbake til bilen, var kvinnen borte. Da han spurte Ingrid hvor hun hadde gått, trakk Ingrid bare på skuldrene og sa at kvinnen hadde fulgt etter broren min mot ulykkesstedet. Forvirret gikk broren min tilbake til bilen i grøften. Først da la han merke til at det satt to personer i forsetet en mann i førersetet, familiens overhode, og hans kone ved siden av ham. Begge var livløse.
Hvordan kunne kvinnen ha bedt om hjelp ute på veien? Den kalde følelsen som grep broren min, får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen på ham. Gutten, Erik, bor nå hos familien til broren min de adopterte ham. Broren min er overbevist om at det var en ånd som talte til dem, og han tenker fortsatt på det med uro og takknemlighet for at Erik ble reddet.
