Min bror vil verken plassere mamma på et sykehjem eller ta henne hjem til seg han sier han ikke har plass!
I tre måneder nå har jeg og broren min kranglet om mamma. Etter hjerneslaget har hun ikke vært den samme. Hun glemmer seg hele tiden, og kan ikke være alene. Hun trenger tilsyn. Alt ansvar har falt på meg. Jeg føler det er som å ha et lite barn å ta vare på. Jeg har jobb, hjem og familie. Hvordan skal jeg få tiden til å strekke til? Jeg har foreslått å finne plass til henne på et omsorgssenter, men broren min ble rasende og beskylder meg for å være umenneskelig. Samtidig nekter han å ta henne med til seg selv. Han bor jo i leiligheten til kona si.
Vi var en gang en nær familie. Fire personer vanlige folk. Jeg og broren min, det er bare ett år mellom oss. Foreldrene våre fikk oss sent i livet. Nå er jeg 36 år, og han 35. Mamma er blitt 72. Alt var fint frem til pappa døde.
Etter det flyttet broren min til Oslo for å studere og ble der giftet seg og har egen familie. Jeg ble boende i hjembyen vår. Da jeg giftet meg, flyttet jeg og min mann inn i leilighet sammen. Planen var å kjøpe noe eget og få barn. Det var fremtidsutsiktene.
Det er bare to år siden pappa døde, og etter det var mamma mye lei seg og ensom. Det var som hun ble gammel over natten. Hun hadde slitt med helsen, og for et halvt år siden fikk hun hjerneslag. Vi trodde hun ikke kom til å klare seg. I starten hadde hun store problemer med å prate og bevege seg. Etter hvert ble det bedre, men psyken ble sterkt svekket.
Legene sier skadene er varige. Jeg måtte ta ansvaret. Sammen med mannen min flyttet vi inn til mamma for å hjelpe. Jeg måtte bytte jobb, begynte som frilanser for å kunne være hjemme. Mamma kunne ikke være alene et sekund. Selv om hun kom seg fysisk, ble det ikke lettere.
Hun snakket rotete, mistet oversikten, og vi måtte stadig gå ut og lete etter henne. Hun gråt og ropte på pappa hun mente han ventet på henne et sted. Det føltes som barnepass. Jeg sover dårlig. Er redd hun skal gå ut uten at jeg merker det. Jobben min blir ikke gjort, jeg klarer ikke konsentrere meg. Mannen min foreslo omsorgsbolig.
Det er dyrt, men hvis vi legger sammen økonomien det burde gå. Mannen min sier: Du har jo en bror, han må også bidra. Det er det rimelige.
Jeg brukte lang tid på å bestemme meg, men skjønte til slutt at det ikke er noen annen utvei. Hvor lenge skal dette vare? Der får hun døgnbemannet omsorg og helsetilbud. Jeg dro for å undersøke, og fikk god informasjon. Prisen er høy, 40 000 kroner i måneden, men hva kan jeg gjøre?
Så ringte jeg broren min og forklarte alt. Jeg håpet han skulle være fornuftig og forstå realiteten. Isteden ble han sint.
Har du blitt gal? Hvordan kan du sende vår egen mor på sykehjem? Det er bare fremmede der! Hvordan vet du hun får det bra? Du har ikke hjerte! ropte han i telefonen. Eller vil du bare bli kvitt henne?
Jeg forsøkte å forklare, men han ville ikke lytte. Så jeg fortsetter å ta meg av mamma, men jeg kjenner at kreftene svikter. Jeg tok det opp med han igjen, men han har ikke endret mening.
Jeg vil ikke gjøre dette mot mamma. Hun oppdro oss, ga oss utdannelse. Vi vokste opp sammen ikke i noe barnehjem. Hun klaget aldri, selv om det var tungt.
Vi skylder henne begge, så hvorfor skal bare jeg ha alt ansvaret? Hvis du ikke liker min løsning, så hent henne hjem til dere og vis godheten din der.
Du vet vi bor i konas leilighet hvordan skal jeg få henne med på å ta seg av svigermor?
Så mannen min skal ta vare på svigermor, men din kone slipper?
Ja, dere bor med mamma derfor har dere ansvaret!
Jeg sa til broren min at jeg kan flytte ut fra mamma nå. Da får han og kona flytte inn. Han nøler, sier han jobber hele tiden og ikke kan forstyrres. Han mener jeg bare prøver å slippe unna.
Det føles som et mareritt. På den ene siden ser jeg at hun bør flyttes til omsorgssenter det vil lette livet for alle. På den andre kjenner jeg på skyldfølelse blir jeg en dårlig datter? Mannen min støtter meg. Han mener mamma får den omsorgen hun trenger der. Og vi har vårt liv å leve.
Nå har jeg bestemt meg for å vente en uke. Hvis broren min ikke kommer, gjør jeg det på min måte. Det er best for alle. Jeg må sette henne på institusjon. Folk mener mangt, men bare jeg vet hvor krevende det har vært. Og broren min får fortelle hva han vil til sine venner jeg orker ikke mer.
