Mens jeg sto og forberedte en merkelig middag til minne om vår avdøde far, begynte broren min, Sindre, å handle helt merkelig det var som om han var en fremmed fugl i stua vår. Han hadde jobbet i utlandet i femten år et Europa som snurret på vrangside og hadde bare vært hjemme to ganger på hele den tiden. Nå, på den niende dagen etter at far var død, kom han plutselig dalende inn, svett og rastløs, og begynte å lete etter ting i foreldrenes hus. Det var som om han lette etter nøkkelen til noe dypt nede i en annen drøm.
Kokken, som ingen hadde sett før kanskje han bare var en figment fra den besynderlige drømmen så skeptisk på ham, snudde seg i sakte film mot meg. Men det var Ragnhild, søsteren min, som virkelig hadde sørget for pappa og mamma alle disse årene. Sindre hadde ikke kommet tilbake for å si farvel til far vår. Nei, han kom hjem for å grave etter noe han gryntet og spurte hvor ting var, og dro opp skuffer og skap som om det fantes hemmelige trapper under parketten.
Ragnhild forsøkte å forstå, men Sindre bare viftet med noen rare papirer, og sa at alt i huset egentlig tilhørte ham. Det var skjemaer og underskrifter, påsto han, fra da alt var deponert til hans navn for over tjue år siden men det hele virket som i en fordreid eventyrbok. Han fikk Ragnhild til å føle seg skyldig, som om hun forsøkte å stjele huset fra ham. Hun gikk gråtende ut døra, fulgt av gjester som også var satt ut av Sindres kvelende oppførsel.
Luften var tykk av angst, men Sindre ble værende enda en uke. Han festet nye låser og satte gitter for vinduer og dører, som om han trodde uvær og mørke ville stjele arven hans. Til slutt forsvant han tilbake til sin kone og sitt mystiske, fjerne liv.
Senere kom en nabo fra Sindres adresse utenlands og fortalte at han var alvorlig syk, at kroppens indre systemer holdt på å gå i oppløsning, som om farens sykdom hadde løpt videre i ny kropp. Kona hans ville ikke mer hun ville ha ham sendt hjem til Norge, som en byrde fra en drøm hun ikke lenger orket å bære.
Men Ragnhild, hennes hjerte var som snødekket villmark. Uansett hvor mye smerte Sindre hadde påført henne, mente hun at han fortsatt var broren hennes og at hun hadde et ansvar. Men hennes egen datter, Ingrid, var bekymret for at Ragnhild ville kaste bort hele livet sitt på en utakknemlig bror. Ingrid tryglet henne om å tenke på seg selv og på barnebarna, som elsket farmoren sin som om hun var solen på himmelen.
Ragnhild sto fast i tåken mellom brorens behov og datterens bønner. Det var som om hele verden snurret sakte rundt henne, og det var umulig å se hvor drømmen sluttet og virkeligheten begynte. Hun syntes synd på Sindre, men forsto også Ingrids frykt. Tanken på hva hun skulle gjøre var som en tung stein hun måtte bære gjennom snøstormen som aldri ville ta slutt.
