Min bror fortalte meg at vår mor hadde slått hans kone, og jeg skjønte med en gang at noe ikke stemte.

Dagbok, 13. juli
Forrige uke, mens vi var på ferie i Lofoten, ringte mamma meg. Hun var helt ute av seg. Hun klarte ikke å stoppe å gråte, og stemmen hennes skalv. Jeg la på etter kort tid og kontaktet broren min for å finne ut hva som hadde skjedd. Men han reagerte kaldt, nærmest irritert, og sa jeg måtte spørre mamma selv. Han var tydelig opprørt og mente hun hadde fått som fortjent.
Jeg ble urolig og diskuterte det med kona mi. Selv om flybillettene tilbake til Oslo var dyre, bestemte vi oss for å avbryte ferien og dra hjem.
Da vi kom hjem, så vi at mamma fremdeles var fra seg av sorg. Vi ga henne litt beroligende kamillete, og etter hvert fortalte hun hva som hadde skjedd. Hun beskrev at hun, da hun kom hjem fra jobben på sykehjemmet, ble sjokkert over å se svigerdatteren sin med blåmerker. Ettersom svigerdatteren var gravid, gjorde dette henne ekstra bekymret. Mamma gikk bort og omfavnet henne, spurte hva som hadde skjedd. Akkurat da kom broren min inn døra, og svigerinnen min reiste seg, begynte å rope og anklaget mamma for å ha vært voldelig mot henne.
Mamma sto der, forvirret og ute av stand til å forstå hva som foregikk. Broren min ble rasende, trodde på svigerinnens historie, og kastet mamma ut av huset sitt på Majorstua. Han fulgte så svigerinnen min til Ullevål sykehus, hvor hun dessverre mistet barnet. Etterpå ville han ikke høre noen forklaringer og unngikk kontakt både med meg og mamma. Men jeg kjente på meg at noe ikke stemte, og valgte å stole på mammas versjon.
Heldigvis oppdaget jeg sannheten på en uventet måte. En venninne av svigerinnen min, Anniken, tok kontakt og fortalte meg den egentlige historien. Hun sa at det i realiteten var svigerinnen min som hadde planlagt dette for å få broren min til å kaste mamma på dør. Hun hadde selv tatt grep for å avslutte svangerskapet. Da broren min fant ut av dette, ble han forferdet. Han kastet straks svigerinnen min ut, og ba mamma om tilgivelse med tårer i øynene.
Et morshjerte har alltid plass til tilgivelse, og tross all denne smerten, tok mamma imot sønnen sin med åpne armer.
Denne hendelsen lærte meg én ting: Stol alltid på magefølelsen din, og ikke la forvirring og dritt sluke sannheten fra de som elsker deg mest.