En natt, med en underlig glød fra gaten som danset over veggene, ringte broren min til meg. Stemmen hans lød som om den kom gjennom både telefonen og fra vinduet, der han fortalte at han og familien skulle på ferie til et sted som ikke fantes på kartet. Han var bekymret for mamma, som ikke burde være alene, og spurte om jeg kunne ta henne til meg. Jeg hadde ikke noe imot det, for broren min og hans familie hadde lenge passet på henne, som en gammel katt man aldri får helt tam. Mamma hadde alltid vært vanskelig, ekspert på å lage storm av blåbærsyltetøy og snø av tomme rom.
I den trange leiligheten min i Oslo sto bare én seng, men jeg lot henne ta den, og la meg selv på gulvet mellom ullete tepper. Først var alt stille, men da jeg skulle sove, begynte mamma å mumle med stemmen til en bølge mot båt: «Dette er vondt. Noe stikker meg i ryggen.» Men sengen var nesten ny, kjøpt for en lønningspose med kroner ikke så lenge siden. Likevel lette jeg frem en ekstra dyne, brettet den rundt henne som en pannekake. Jeg trodde det skulle bli bedre, men hun vred seg som om madrassen var laget av små steiner.
Neste morgen, mens jeg svevet fra halvdrøm og inn i kjøkkenet og lagde kaffe, stilte mamma plutselig spørsmålet uten fjernlogikk: «Hvor skal du? Hvem gir meg sprøytene mine?» Hjertet mitt stanset et slag, for ingen hadde nevnt noe om sprøyter eller medisiner til meg. Jeg ringte broren min, og stemmen hans kom tilbake som et støvete ekko: «Mamma kan det selv, hun har gjort det før.» Jeg pustet ut og løp til jobb, selv om tiden var visket ut og jeg egentlig var over halvannen time for sen.
På kvelden, da jeg kom hjem, fant jeg mamma på sengen, pustende som om luften var tung sirup. Det var nesten umulig å løfte henne, beina hennes for tunge for drømmelogikken. Hun hadde spist alt hun ikke skulle, mat som forsvant mellom virkelighet og fantasi, og kroppen protesterte.
«Du bryr deg ikke om meg, derfor blir det sånn,» snerret mamma med stemmen til en såret katt. «Du vil bare at jeg skal dø.»
«Jeg kan ikke si opp jobben for å passe på deg!» svarte jeg stemmen min smakte kaffe og fortvilelse.
Mamma kan fortsatt klare seg, selv om hun går med bøyde skuldre fra gamle tap. For noen år tilbake solgte broren min leiligheten hennes og kjøpte en tre-roms til seg selv her i byen. Da tok han henne med seg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hanskes med mammas mange nykker, hennes barnlige kling-klang, som ikke får meg til å le slik små barn kan. Hun er ikke søt, bare grenseløs og litt fryktelig, både i drøm og virkelighet.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
