Mikal, det er på tide. Jeg ville rådet deg til å ta en tur til legen. Sjekke hjertet ditt.
Er det noe galt med hjertet mitt?
Jeg tror ikke du har noe hjerte, faktisk!
Du vet, det var ikke lett for Charlie å skjønne hvorfor inngangsdøren den samme døra de alltid kom gjennom etter tur nå var låst. Han hadde satt seg rett ovenfor de slitte, brune dørene.
Kanskje jeg tar feil? tenkte han et øyeblikk. Men så svarte han seg selv bestemt nei! Luktene sa at dette var riktige dør. Bare å vente litt til, så kom eieren på at han kanskje hadde glemt hvorfor han i det hele tatt hadde satt ham inn i bilen og dumpa ham ute i skogen. Dette måtte jo være en slags lek. Men, han hadde funnet igjen riktig blokk! Nå gjensto det bare å vente.
Snøen begynte å falle tungt og kaldt over Oslo denne kvelden. Poter ble kaldere for hvert minutt, og kroppen ristet pelsen hjalp ikke mot kulda lenger.
Ikke tenke på sult nå, sa han til seg selv. De kommer til å se meg, bli superglade. Også får jeg sikkert et stort, deilig bein …
Den lille hunden gikk bort til en snøhaug og begynte å spise snø. Det hjalp litt på tørsten, men fy flate så mye kaldere det ble. Han håpet fortsatt at noen snart åpnet og slapp ham inn, at han fikk ligge inntil den varme, hvite radiatoren. Først suppe og bein og så kunne han bjeffe og knurre litt på dem. De trente jo ham på sånt som dette, ikke sant?
Jeg lette etter gårdsplassen vår i flere netter. I går kveld klarte jeg lure meg inn en åpen inngangsdør for å få varmen litt. Men om morgenen vekket vaktmesteren meg med et spark i siden. Orket ikke engang å bite ham, så sliten og kald var jeg.
Folk er rare, tenkte Charlie. På tur sammen med eieren min smiler alle og hilser, men alene da ser de stygt på meg. Noen sparker til og med. Nå gjør det vondt i siden fortsatt.
Flere timer satt Charlie bom stille foran inngangsdøren. Ingen gikk ut, ingen gikk inn. Han begynte smått å pipe, tenkte på varm mat og et mykt pledd. Det var bare å vente. Litt til. Snart, snart.
Snøstormen tok seg opp, og det kriblet ikke lenger i potene; de var helt nummen. Charlie la seg ned, krøllet seg sammen. Tankene fløt vekk langt bort fra Romsås og hele Oslo. Han hadde gjort det han skulle. Det var tøft, men han hadde funnet igjen riktig blokk. Flinke Charlie. Nå kunne han sove.
Viktor Mikalsson satt hjemme i blokkleiligheten sin alene. Dagen gikk som vanlig: se på TV, drikke kaffe, se litt til på TV, mer kaffe og så en liten lur før det kanskje ble enda en kopp kaffe
Andre planer hadde han ikke i år. Eller egentlig var denne planen god nok for de neste ti åra, hvertfall. Kortere dager, det var før da det skjedde litt! Han hadde vært lokaltogfører før, kjørte folk inn mot hjertet av byen. Følte seg nyttig, som en del av blodårene i Oslo. Nå ikke så mye.
Det går bra, snart er det vår, sa han til seg selv. Da kan jeg plante litt på balkongen. Snart starter hagesesongen. Skal vel klare å komme meg gjennom enda en vinter.
Han satte på vannkokeren. Før hadde han alltid sludret med kona mens vannet ble varmt, men nå følte han seg ofte lurt. Folk forsvinner plutselig, og etterlater deg alene. Vannkokeren pep. Viktor åpnet skapet der teen pleide å ligge. Tomt. Boksen var der, men ingen te igjen.
Søren, tenkte han glad. Da får jeg gå på butikken, tenkte han og kledde seg raskt før han gikk ut. I oppgangen var det mørkt; kanskje hadde lyspæra røket. Må kjøpe en ny etterpå, tenkte han.
Han åpnet døra, gikk ut og snublet nesten i noe ved inngangen.
Pokker! mumlet han, og så det var en liten hund, dekket helt av snø. Snøen hadde ikke smeltet engang.
Charlie! sa Viktor da han kjente igjen naboens hund.
Charlie, er det alvor? Vent, jeg skal ringe på til eierne dine. Han sprang bort til porttelefonen, trykket inn riktig leilighetsnummer ingen svarte. Prøvde naboen. De svarte.
Hei, det er naboen. Vet dere hvor de som bodde i 64en er? Hunden deres holder på å fryse ihjel her!
De har flyttet, sa naboen. Skilt seg, tror jeg. Leiligheten skal selges.
Herregud. Takk skal du ha …
Viktor tok av seg den tykke dunjakken og la den rundt hunden. Børstet forsiktig bort snø, la Charlie på jakka. Hunden pustet nesten ikke.
Pokker ta, Charlie pust da!
Han bar ham inn i oppgangen, la ham foran radiatoren. Klappet ham over isete pels. Så banket han på tilfeldig dør. Nina fra første etasje åpnet.
Viktor, hva skjer nå?
Nina, vi trenger hjelp med hunden. Kan du finne nærmeste veterinær og bestille taxi?
Hallo, er dette Elena?
Ja, hvem er dette?
Det er naboen, Viktor Mikalsson, fra nummer 72. Nina ga meg nummeret ditt.
Åja, hei. Hva gjelder det?
Det gjelder Charlie.
Da må du snakke med Mikal. Jeg ville aldri ha denne rare hunden.
Vi er faktisk hos veterinæren nå …
Viktor, han der der kan ikke en gang betale boliglånet. Og så bare MÅTTE han kjøpe en hund.
Eg har trukket lasset for familien lenge, ba ham kvitte seg med bikkja Men en gang til klarer han ikke, tydeligvis. Du får ha det bra.
Hallo, Mikal? Det er Viktor fra naboleiligheten. Charlie kom hjem til blokka!
Da tar du feil. Charlie forsvant i skogen.
Jeg er helt sikker på at det er ham, Mikal.
Nei, det kan ikke stemme.
Greit … Man kan ikke bare gjøre slik mot dem, vettu.
Jeg skjønner deg ikke?!
Du skjønner veldig godt. Jeg er glad jeg ikke har dere som naboer lenger.
I noen måneder nå har Charlie bodd her hjemme hos Viktor. Øretuppene måtte han la gå, og det var fortsatt vondt å stå på to av potene. Men han ble vant til det.
Han innså til slutt at dette ikke var en lek for voksne. Det var en stygg lek noen voksne hadde med hverandre, og oppgaven var at Charlie skulle “forsvinne”. På ordentlig.
Men Charlie fant ut at han hadde fått en ny eier nå. De gikk tur tre ganger om dagen. Han var ikke ung lenger, så Charlie måtte få Viktor ut på løpeturene sine. Han tenkte: Morsomme disse menneskene. Noen smiler, men gjør deg vondt. Denne surmuler og småklager, men er snill som dagen er lang. Gode folk biter man ikke gode folk elsker man!
Plutselig banker det på hos Viktor en ettermiddag.
Viktor Mikalsson, det er Mikal. Jeg bor nå med en dame som har ei datter. Jenta ønsker seg hund. Kan jeg hente Charlie hos deg? Beklager alt som har skjedd. Hvor mye skylder jeg deg for dyrlegen?
Mikal, jeg skjønner deg ikke.
Det ble bare sånn … Jeg hadde for lite penger og …
Det bryr ikke en hund seg om, Mikal. Du mistet Charlie i skogen.
Viktor, der ligger han jo på pleddet?
Det der er Norris. Charlie forsvant.
Charlie, kom hit!
Hunden lå bare i ro på pleddet. Han viste tennene, men reiste seg ikke.
Mikal, det er på tide at du sjekker hjertet ditt hos legen.
Hva mener du, hva er det galt med hjertet mitt?
Jeg tror kanskje du ikke har noe.
Hva synes du? Si ditt i kommentarfeltet, og hvis du likte historien, gi et lite hjerte!
